Slike argumenter kunne man slått seg til ro med, som om dette var den eneste muligheten, men jeg velger å snu på denne utfordringen. Jeg fjerner ordet utfordring, og kaller det heller en mulighet.

Hvorfor må nærmest all digitalisering føre til sentralisering av arbeidsplasser?

Så vil man sikkert si at man finner jo offentlige «forvaltningskontorer» i ei bygd på Vestlandet eller i Finnmark. Det gjør man nok, men at mange av landets digitale tjenester og arbeidsplasser er flyttet til «sentrale strøk» er helt sikkert.

Ett resultat av nedstyring av tjenestetilbud og fjerning av arbeidsplasser er i alle fall at innbyggertallene i distriktene er røde, som igjen har ført til et press på sentrale områder i landet.

Man har sett det over tid, men jeg tror dagens regjering mangler en vilje til å snu dette?

Skal man snu trenden, må man i alle fall vise en vilje til å ta i bruk hele landet.

Dette er overhodet ikke en bønn om offentlige arbeidsplasser i distriktene, men en oppfordring om å tenke nytt for å snu trenden med sentralisering av landet og nedbygging av distriktene.

Dette handler ikke bare om offentlig forvaltning, men også om private arbeidsplasser.

For å få dette til, må vi ha en regjering som virkelig vil ta hele landet i bruk og legger til rette for dette.

Det finnes utrolig mange oppgaver som kan utføres ute i distriktene, nettopp ved hjelp av digitale løsninger.

At det aller meste av tjenester kan utføres digitalt, er jo en stor mulighet. Alle disse digitale tjenestene behøver vel ikke å sentraliseres til en klynge i, og rundt hovedstaden.

Man hører så mye om at folk vil være urbane og ikke vil bo i distriktene, at man nesten tror på det.

Er glasset da halvfullt eller halvtomt? Ser man ikke mulighetene, eller ønsker man ikke det?

Når jeg snakker med ungdommen, så får jeg ikke argumentene til å stemme med virkeligheten.

Hvis det skal bo og leve folk der landets ressurser finnes, så må det legges til rette for at man faktisk kan ha muligheter for å få hjem ferdigutdannede ungdommer og unge voksne.

Hvorfor reiser da ungdommen ut fra distriktene, spør du kanskje?

Jo, fordi det ikke finnes utdanningsinstitusjoner der de er født og oppvokst, og det kan det nok heller ikke være over alt i hele landet.

Man bor gjerne borte til man er ferdig udannet som unge voksne, så finner man en partner, får barn – og lengter hjem til røttene. Der vil man bo og leve, og ha tid til familieliv.

I distriktene har man også tid til noe som kalles fritid. Dette er drømmen for mange i dette landet, men man har over år blitt styrt og sentralisert til en annen virkelighet.

Det er nok på tide å velge en ny kurs for landet vårt? La oss ta hele landet i bruk.

Den demografiske utviklingen i Norge har nok gitt oss noen utfordringer, spesielt i distriktene.

Er det ikke mulig, eller vilje til å legge til rette for at unge folk skal få muligheten til å bo og leve utenfor bysentra, hvor man kan ta ned tempoet, og ikke minst finne tid til barn og familieliv?

De som er født og oppvokst "på bygda" forstår hva jeg mener. Mange av de som er vokst opp i by, eller bodd der under utdannelse, drømmer om dette. Det finnes forskjellige mennesker i landet, og da må det også finnes valgmuligheter.

Det er mange mennesker i dette landet som ønsker å etablere seg for å bo og jobbe i distriktene, men som ikke finner riktige arbeidsplasser der. Her kan både den offentlige forvaltningen og det private næringslivet bidra til nye løsninger, og ikke minst få tilgang på kompetanse.

I løpet av det siste året har vi vist at evnen til å snu oss etter behovet og tilgjengelige løsninger har gjort at mange tusen mennesker har jobbet hjemmefra, og man har gjennomført digitale møter mellom by og land. Den digitale verden er kommet for å bli, la oss ta mulighetene i bruk.

Med muligheten til å jobbe i distriktene, i et allsidig arbeidsmarked, med for eksempel digitale løsninger, så ville nok mange ungdommer flyttet hjem igjen etter endt utdannelse - som man har tilegnet seg i byen.

Som politiker pleier jeg å si at alt starter med jobb og boliger – resten kommer nesten av seg selv.

Man må kunne legge til rette for at kommunene fortsatt har tilbud til barn, unge, voksne og eldre.

Hele veien fra barnehage til eldreomsorg.

Det er på tide med en ny kurs som styrker fellesskapet. Velferd, skole, arbeid og kultur – hand i hand.

By og land – hand i hand.

Velferdsstaten skal favne alle, og en distriktspolitikk må hvile på en grunnmur av arbeid og velferd.

Man kan jobbe i offentlig sektor, privat næringsliv, eller kan være med på å forme politikk og landets framtid med noen tastetrykk på et kontor, eller for så vidt på et hjemmekontor i Måsøy.

Kanskje til og med bedre enn i Oslo eller Bergen.

Det er viljen og menneskene bak som skaper fremtidens Norge, ikke en evigvarende sentraliseringspolitikk og en økende motvilje til å ta i bruk hele landet.

Den digitale hverdagen har vist oss at alt er mulig – la oss for alvor gripe mulighetene.

Jeg utfordrer regjeringen, offentlig forvaltning, privat næringsliv og FoU-miljøer, og ønsker de alle velkommen til å se mulighetene hos oss.

Det er langt dette landet - Det meste er nord.