Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I en kommentar i Trønderdebatt sier Oda Okkenhaug at «Vi kan ikke si oss fornøyd med at fire av ti lar være å stemme». Det er ikke vanskelig å være enig i det. Det er også lett å bli enig om at konsekvensene av så lav valgdeltagelse er uheldig. Okkenhaug sier videre at konsekvensene av at så mange velger å ikke stemme er blant annet at ulike samfunnsgrupper ikke blir representert. Vi går glipp av forskjellige perspektiver og synspunkter. Dette er uheldig da det på lang sikt vil true demokratiet. Så langt er analysen til Okkenhaug lett å følge. Men det er mindre analyse av hvorfor det er blitt slik. Det eneste som antydes er at politikerne og media er for dårlig til å engasjere velgerne. Valgkampen når ikke fram. Problemene stikker nok dypere enn som så.
Vi kan ikke si oss fornøyd med at 4 av 10 lar være å stemme
Den korte forklaringen ligger i sosiologen Stein Rokkan sin mye siterte grunnsetning om hvordan moderne demokratier fungerer: Stemmer teller stadig mindre, ressurser avgjør stadig mer. Mange møter ikke opp på valgdagen for de har sluttet å tro på at sin stemme er avgjørende. Beslutningene blir mer og mer overtatt av sterke interesseorganisasjoner, eksperter og «rådmannsmakta», og ikke valgte politikere. Det er dette som er med på å svekke folkedemokratiet, og ikke så mye at politikere og media er for dårlig til å engasjere velgerne.
Denne svekkelsen av folkedemokratiet er godt dokumentert i to store utredninger. Første gang i Maktutredningen (1973-82) ledet av Gudmund Hernes. 1998–2003 foregikk et nytt utredningsprosjekt, kalt Makt- og demokratiutredningen, ledet av Øyvind Østerud. Hovedtemaene i begge utredningene var vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse vilkårene som følge av blant annet internasjonalisering, teknologiutvikling, miljøutfordringer, det flerkulturelle samfunn, og omfordeling av makt.
Hovedkonklusjonen i begge utredningen er at den mest sentrale endringen av maktforhold i Norge er at demokratiet som et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer er i tilbakegang. Folkestyrets forvitring følges av at det som skjer i de formelle politiske kanalene får mindre betydning. Dette er nok en av hovedgrunnene til hjemmesitting. Det er derfor en stor jobb nå for de nye folkevalgte å snu denne utviklingen, og få mer makt og reel innflytelse på viktige beslutninger i sin egen kommune.