I et lengre innlegg i Nordnorsk debatt kommer professor emeritusene Hallvard Tjelmeland og Einar Niemi med kritikk av en forskningsartikkel jeg har publisert sammen med medforfattere (Buck, Markussen og Midtbø). Jeg har stor respekt for begge historikerne og det er ingen tvil om at de kan mer enn meg (og i hvert fall noen av mine medforfattere) om spesifikke historiske hendelser, men jeg er litt overrasket over at de ikke møter nye moderne kvantitative forskningsdesign med større nysgjerrighet.

Forskningsdesignet som er brukt i artikkelen er noe som heter syntetisk kontrollmetode, og er de siste årene blitt et viktig analyseverktøy i den ledende internasjonale litteraturen i en rekke forskjellige samfunnsvitenskaper. Det er en statistisk metode som brukes for å evaluere effekten av en intervensjon i komparative casestudier.

Det innebærer konstruksjon av en vektet kombinasjon av grupper brukt som kontroller, som behandlingsgruppen sammenlignes med. Her er nøkkelen vekting, som innebærer at ikke alle enheter i kontrollgruppen vektes like mye. Det er de likeste observasjonene før intervensjonen som gis sterkest vekt i estimeringen av den syntetiske gruppen.

Dette medfører at bakenforliggende variabler som påvirker den avhengige variabelen tas hensyn for i analysen etterpå. Denne sammenligningen brukes til å estimere hva som ville skjedd med behandlingsgruppen hvis den ikke hadde fått behandlingen.

I motsetning til tilnærminger til forskjeller i forskjeller, kan denne metoden redegjøre for effekten av at konfundere endrer seg over tid, ved å vekte kontrollgruppen for å bedre matche behandlingsgruppen før intervensjonen.

I vår studie brukte vi da de likeste valgobservasjonene til Nord-Troms og Finnmark i perioden 1918-1936 til å estimere et syntetisk Nord-Troms og Finnmark etter nedbrenningen i 1945. Vi gjorde en analyse bare med nordnorske kommuner og en med hele Norge. Det er ingen tvil om at vi i hele Nord-Norge finner et dramatisk fall for Arbeiderpartiet etter EF-avstemmingen i 1972 og det påfallende stortingsvalget i 1973. Men det som undrer oss er hvorfor dette fallet blir større i de nedbrente områdene og dette vedvarer i flere tiår etterpå?

Vår hypotese er som sagt at nedbrenningen fikk en større samfunnsmessig effekt enn det man kanskje har vært klar over. Det er dermed ikke sagt at det er den viktigste årsaken til å forklare Arbeiderpartiets fall i Nord-Troms og Finnmark, men kan kanskje forklare hvorfor partiet relativt sett falt mer i de nedbrente områdene. Tjelmeland og Niemi står selvsagt fritt til å falsifisere vår hypotese gjennom alternative analyser av valgdataene. Og om de ønsker hjelp til alternative modelleringer bidrar jeg gjerne til det.

I den tiden jeg var student i emnene til Tjelmeland og Niemi, ble jeg også gjennom ex fac opplært i Arne Næss’ normer for saklig diskusjon. I den debatten som for tiden utspiller seg i nordnorsk debatt brytes alle disse normene. Det er blant trykt påstander om at jeg og mine medforfattere er «som et ekko av den tyske propagandamyten».

Det er selvsagt både veldig sårende og fullstendig usant. Det er ikke sikkert at denne replikken som forsøker å klargjøre metoden og undringen bidrar til en bedre diskusjon, men det minste man kan be om er at de som debatterer ikke tillegger motstanders standpunkt et innhold hen ikke står inne for.