Vaksiner har ikke stoppet pandemien. De første Covid-19-vaksiner ble, etter ekstraordinær hastegodkjenning, globalt markedsført fra desember 2020. Til nå er det satt over 13 milliarder doser, og det settes fremdeles litt over 1 million doser daglig.

Nå anbefaler nasjonale og internasjonale helsemyndigheter både umiddelbare og årlig gjentatte oppfriskingsdoser. Pfizer og Modernas mRNA-vaksiner utgjør rundt 90% av vaksinedosene som er satt (Our World in Data). Med en dose-pris på mellom 80 og 180 kroner snakker vi om astronomiske inntekter for vaksine-gigantene. Ferdigstillelsen av mRNA-vaksinene ble heftig subsidiert av myndighetene i USA, EU, UK og andre land, til sammen i størrelsesorden 900 milliarder kroner, minst.

Disse vaksinene syntes å beskytte mot alvorlig Covid-sykdom. Men de aller fleste fagfolk var, lenge før vaksinene ble markedsført, klar over at disse vaksinene ikke kunne forhindre at viruset infiserer folk, og at de infiserte sprer viruset videre. Det kunne vært utviklet og markedsført andre typer vaksiner. Disse ville både ha beskyttet mot alvorlig sykdom og virusspredning. Hvorfor ble ikke slike vaksiner ferdigstilt og markedsført?

Luftveisvirus

Det pandemiske coronaviruset, SARS-CoV-2, er i sin natur et luftveisvirus. Det kommer inn i menneskekroppen via overflateceller i de øvre luftveiene. Virusets eneste «formål» er å formere seg: Virus tas opp av cellene. Virus formerer seg hurtig inne i cellene. Én viruspartikkel kan bli til millioner identiske avkom i løpet av timer. Så forlater viruspartiklene cellene. De spres ved snakking, hosting og nysing. De overføres til nye, mottagelige menneskers luftveier, og gjentar formeringen der. Om og om igjen. Dette er grunnlaget for virus-epidemier og -pandemier. Smitteveiene kan bare brytes ved at mange nok mennesker har opparbeidet immunitet mot viruset. Immunitet oppnås etter infeksjon, eller etter vaksinasjon.

Lokal immunitet i luftveiene er nødvendig for å stoppe virusspredning. Stikkvaksiner i armen kan ikke utløse lokal immunitet i øvre luftveier. Slike vaksiner kan ikke hindre luftveisvirus fra å komme inn, formere seg og spres til nye individer. Det er biologien som har bestemt det slik (se nedenfor). Fagfolk i internasjonale og nasjonale helseorganisasjoner og helsemyndigheter har i mange ti-år vært klar over disse fakta. Dette gjelder også for Verdens Helseorganisasjon (WHO), Folkehelseinstituttet (FHI) og Helsedirektoratet. Stikkvaksiner kan, i prinsippet, beskytte mot alvorlig sykdomsutvikling forbundet med infeksjonen. Men full beskyttelse mot både infeksjon og alvorlig sykdom kan bare oppnås på to måter: 1) ved å gjennomgå naturlig virusinfeksjon, og 2) ved vaksine som inhaleres/dryppes i nese eller munn.

Hvorfor var da bare stikkvaksiner tilgjengelige for pandemibekjempelsen?

Luftveiene har sitt eget immunsystem

De øvre luftveiene består av munnen, nesen, bihulene, svelget og strupehodet. De nedre luftveier starter nedenfor stemmebåndene. De leder til lungene, hvor blodet henter sitt oksygen (O2) og kvitter seg med karbondioksyd (CO2).

Effektiv, lokal immunitet i luftveiene vil være den beste «portvakt» mot luftveisvirus. Ved infeksjon kan den beskytte mot alvorlig sykdom hos individet, og mot virusspredning fra individet.

Luftveiene har sitt eget, lokale immunsystem. Det må aktiveres og mobiliseres for at de øvre luftveienes overflateceller skal «stenge porten» for et innkommende virus. Dette har vært kjent i mange ti-år. Lokal immunitet beskytter mot opptak i cellene, mot hurtig virusformering inne i cellene og mot utskillelse av store mengder «nye» viruspartikler og overføring av virus til nye, mottagelige individer.

Stikkvaksiner gir produksjon av antistoffer som sirkulerer rundt i kroppen med blodet. Slike «generelle» antistoffer kan til en viss grad utskilles på luftveienes overflater. Men her har de bare en kortvarig virkning, fordi: Antistoffer er proteiner. Pattedyr produserer store mengder enzymer som bryter ned proteiner i de øvre luftveiene. Ulempen med disse lokale enzymene er at de også bryter ned de fleste typer antistoffer.

Men det finnes et viktig unntak fra denne regelen: De såkalte «sekretoriske» IgA-antistoffene, som produseres av det lokale immunsystemet i luftveiene. De har en struktur som skåner dem fra enzym-nedbrytning. Stikkvaksiner stimulerer ikke uten videre produksjon av slike antistoffer. De «vanlige» antistoffene som produseres etter stikkvaksinering brytes raskt ned av enzymene i luftveiene. Derfor vil slike antistoffer bare gi svak og kortvarig beskyttelse mot at luftveis-virus formerer seg i de øvre luftveienes overflateceller. De lavere luftveiene inneholder ikke enzymer i samme grad som de øvre. Antistoffene som skilles ut fra blod gir derfor bedre immunbeskyttelse der. De bidrar dermed til å minske sjansene for alvorlig sykdom.

Hvorfor er ikke vaksinene utviklet i henhold til immunologien?

Stikkvaksiner kan altså gi god immun-beskyttelse og begrense infeksjon i de nedre luftveiene og lungene. Derfor oppstår den situasjonen vi nylig har opplevd under COVID-19-pandemien: Stikkvaksinering stopper ikke virus-formering og -spredning. Men det oppnås akseptabel beskyttelse mot alvorlig sykdom og nedsettelse av antallet sykehusinnleggelser.

Vaksiner som dryppes i nese, eller som inhaleres, vil ha potensiale til å gi full, såkalt «steriliserende», immunitet i både de øvre og de nedre luftveiene.

Kunnskapsgrunnlaget som skisseres her er velkjent. Det er sikkert gammelt nytt også for fagfolk og beslutningstakere i de store legemiddelselskapene som ferdigutviklet og markedsførte de hastegodkjente mRNA-vaksinene. Vaksinene fikk et format som gjorde at de bare kunne brukes som stikkvaksiner. Myndighetene stilte ikke krav om utvikling og utprøving av lokale luftveisvaksiner. Og søknadene om hastegodkjenning inneholder ikke data om testing av mRNA vaksinene i luftveiene. Søknadene inneholdt heller ikke undersøkelser av sekretoriske igA-antistoffer etter stikkvaksinasjon.

Stikkvaksiner vil, av grunner som er anført ovenfor, føre til salg av et mye større antall vaksinedoser, og til flere gjentatte vaksinasjoner per person. Inhalasjons- eller drypp-vaksiner kan gi full, «steriliserende» immunitet fra første dose. Dette nedsetter det totale antallet brukte vaksinedoser. Rent økonomisk vil det derfor være i vaksineprodusentenes interesse å satse ensidig på stikkvaksiner. Og slik ble det.

De ubesvarte spørsmålene:

  • Vet man eller har man grunn til å tro at vaksineprodusentenes inntjeningsmuligheter var en del av vurderings- og beslutningsgrunnlaget for valg av vaksineformer? Vaksineprodusentene er tungt representerte i de internasjonale vaksine-organisasjonene COVAX og GAVI sine styringsorganer
  • Kunne pandemien fått et annet forløp dersom bekjempelsen var basert på inhalasjons- og/eller dråpe-vaksiner?
  • Hvis ja: Brukte Norge sine sentrale roller i COVAX og GAVI til å påvirke valg av vaksineformater? Hvorfor fikk man ikke tilslutning?
  • Hvis nei – kommer Norge til å kreve større innsats for ferdigutvikling av inhalasjons- og drypp-vaksiner mot luftveisvirus fremover? Kan Norge bidra med forskning og utvikling i denne sammenhengen?

Svarene på disse spørsmålene kan antas å vekke stor interesse. Mange vil se med spenning fram til myndighetenes respons.