Genredigering er et nytt verktøy som kan brukes til å endre gener hos planter og dyr. Mange hevder dette verktøyet byr på hittil uante muligheter for å gjøre matproduksjonen vår enklere, raskere, billigere og mer bærekraftig. Men det finnes også mer kritiske stemmer som fremhever risikoen for helse og miljø og etterlyser en bredere debatt om samfunnsnytte, bærekraft og hvilke verdier som står på spill. Vi ønsker å snakke med folk om hvilken rolle genteknologi skal spille i norsk matproduksjon både på land og til havs. Vi spør: hvilken plass har genteknologi i matkulturen vår? Hva skal til for at den skal bidra til bærekraft?

En ny vår for genteknologien?

Har du noen gang kjørt forbi en bondegård og tenkt at her trengs det en revolusjon? For de fleste vil dette være et pussig spørsmål. Likevel kan det være en stille revolusjon på gang både i norsk landbruk og akvakultur, i alle fall om vi skal tro de som jobber med teknologi for redigering av gener. De nye teknikkene har potensiale til å revolusjonere utviklinga av nye plantesorter og dyrelinjer til produksjon av mat. For noen representerer den nye teknologien en varm vind av muligheter som muliggjør nye produkter og vekst i Norges grønne økonomi. Derfor sitter i disse dager et offentlig utvalg samlet for å vurdere om den norske genteknologiloven bør endres på en måte som gjør det lettere å ta denne teknologien i bruk.

Samtidig blåser andre vinder inn over norske fjorder og jordbrukslandskap.

Korona-pandemi og krig i Europa gir ny aktualitet til spørsmål om matsikkerhet og grad av selvforsyning. Regjeringens strategi for Matnasjonen Norge kobler norsk matproduksjon til både folkehelse og turistnæring,og fremhever satsing på lokal matproduksjon og matkultur som grunnlag for norsk omdømmebygging, vekst og verdiskapning. Som i allerede eksisterende nasjonale merkevareordninger og merkevarebygging av produkter (som «Nyt Norge», «Spesialitet» og Tine og Freias ‘Glade kuer’), danner stedstilknytning, tradisjoner og nærhet til naturen fundamentet for idéen om rene, norske kvalitetsprodukter.

I hvilken retning bør så norsk landbruk og akvakultur utvikle seg i et skiftende klima?

Hva er egentlig nytt med genredigering?

Nye metoder for redigering av gener, som CRISPR, muliggjør mer presise og forutsigbare endringer av planters, dyrs og mikroorganismers genmateriale enn tidligere. Dette har ført til uenighet om hvordan man vitenskapelig og juridisk skal definere dem. Fordi man i enkelte tilfeller kan gjøre svært små forandringer i genmaterialet, mener noen at dyr og planter utviklet ved genredigering vil tilsvare sorter og linjer utviklet gjennom tradisjonelt avlsarbeid. Andre anser bruken av slike teknikker å være likestilt med naturlige mutasjoner.

Norsk og europeisk lovverk definerer genredigering som en type genmodifisering på grunn av bruken av gen-endrende teknologi.

Nye muligheter

Genredigering har potensiale til å bidra til økt og mer effektiv produksjon hos planter, oppdrettsdyr og mikroorganismer. Den vil også kunne gjøre viktige matplanter og -dyr resistente mot sykdommer som i dag utgjør et stort problem, som for eksempel virussykdommer hos oppdrettslaks, tørråte på potet, og muggsopp på jordbær.

Dette kan minske behovet for bruk av sprøytemidler i landbruket og øke velferden til fisken i oppdrettsnæringen. Noen framhever også dens mulige bidrag i å motvirke effekten av fremtidige klimaendringer, blant annet ved at viktige matplanter blir gjort resistente mot tørke og uheldig høyt innhold av salter i jordsmonnet, og kyr genredigeres for kortere pels slik at de tåler høyere temperaturer.

I og med at genredigering i prinsippet er enklere å bruke, har lavere kostnad, er lettere tilgjengelig og raskere enn tidligere metoder for genmodifisering, vil den være tilgjengelig også for mindre aktører. Håpet er dermed at nye norske teknologiutviklere vil komme på banen og utvikle nye genredigerte planter og dyr for bruk under nordiske forhold. Samtidig er det uvisst om fordelene også er tilgjengelige for de som tradisjonelt har drevet med avlsarbeid.

Dersom genredigering blir den dominerende metoden for avl vil det kunne være bra for selskapene som utvikler denne teknologien, men det vil også bli færre bønder som kan drive med dette enn tidligere.

Loven som hinder eller beskyttelse: hvem skal vi lytte til?

Så langt har debatten rundt bruk av genredigering i stor grad handlet om hvilke endringer som må til i norsk lovverk (genteknologiloven) for at små og store avlsselskap og matprodusenter skal kunne ta teknologien i bruk, uten å bli underlagt et altfor krevende og kostbart reguleringsregime. Den norske genteknologiloven er, som lovverket i EU, basert på et føre-var-prinsipp der hensynet til mulige langsiktige effekter på miljø og helse veier tungt. Norge er det eneste landet som krever at vurderinger av helse- og miljømessig sikkerhet skal suppleres med vurderinger av samfunnsnytte, bidrag til bærekraft og etisk forsvarlighet.

Genteknologioven har beskyttet norsk natur og norske forbrukere mot lite bærekraftige og til dels uetiske produkter uten bredere samfunnsnytte. Mange påpeker i dag likevel at denne loven og dens føre-var-prinsipp hindrer norske matprodusenter og miljøer innen teknologisk innovasjon tilgang til et stadig voksende internasjonalt marked av genteknologisk framstilte produkter.

Stemmer som støtter eksisterende lovverk har fått mindre plass i det offentlige ordskiftet. Flere norske landbruks-, miljøvern- og forskningsinstitusjoner anser det som uheldig og til dels bekymringsfullt at forskningen på dette feltet i all hovedsak har konsentrert seg om teknologiens muligheter – og i mindre grad dens uheldige og uforutsette effekter. De er bekymret nettopp for at økt tilgjengelighet og lavere kostnader ved bruk av genteknologi skal gi utbredt bruk, og dermed komme til å utgjøre en stor belastning på allerede stressede og sårbare økosystemer.

Dette viser at det er mange synspunkter på bruk av genredigering. Aksept vil være avhengig av formålet med redigeringen, men også av andre praktiske og kulturelle faktorer, som skalaen på eksisterende former for produksjon, lokale tradisjoner og identitetskulturer, produktenes identitet på markedet, og forholdet mellom produsent og kunde.

Vil ha fram flere stemmer!

Vi ser behovet for en litt annerledes samtale om genteknologiens mulige bidrag og utfordringer i norsk landbruk og akvakultur: en samtale om hvordan både den biologiske og den sosiale grasrota vil kunne påvirkes av en mulig lettelse i norsk regulering av bruk av genredigering.

Hva er forutsetninga for at genredigering skal bli del av en av norsk landbruk og akvakultur? Er dette en ønsket utvikling, og hvordan sikrer vi bærekraft? Kan teknologien bidra til å løse lokale, regionale og nasjonale utfordringer rundt matproduksjon og matsikkerhet? Og hvordan vil den påvirke samfunnet og sameksistens av ulike produksjonsformer?

Dette er viktige spørsmål, og vi inviterer vi til en filosofisk samtale på Vertshuset Skarven lørdag den 15. oktober kl 11:15 for å diskutere dem.

Velkommen!