Hvordan øke bearbeidingen av norsk villfisk?

Norsk fiskerinæring må også i framtida bygges på å arbeide med naturen og ikke mot den. Økt bearbeiding må komme som et resultat av at dette styrker lønnsomheten i bedriftene og ikke som et krav som går på bekostning av bunnlinja, skriver Svein-Ove Haugland.

Norsk fiskerinæring må også i framtida bygges på å arbeide med naturen og ikke mot den. Økt bearbeiding må komme som et resultat av at dette styrker lønnsomheten i bedriftene og ikke som et krav som går på bekostning av bunnlinja, skriver Svein-Ove Haugland. Foto:

Av

Torsk og sei er to av de fiskeslagene som bearbeides mest i Norge. Likevel utfordres fiskerinæringen på at den norske fiskeindustrien må få muligheten til å bearbeide enda mer. Hva er det egentlig som hindrer det?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Den norske fiskerinæringen har til alle tider vært grunnlaget for bosetting, arbeidsplasser og verdiskaping langs norskekysten.

Norsk fiskerinæring er en gigantisk suksesshistorie, og det har gjennom en årrekke vært gode år med god tilgang på fisk. Og ikke minst har et glohett marked både her hjemme og i utlandet, med god drahjelp fra den svake krona, gjort det svært lønnsomt å eksportere sjømat.

Samtidig er det en pågående debatt om at vi må øke bearbeidingen av fisk i Norge, slik at det skapes flere arbeidsplasser og større verdier langs norskekysten.

Kronargumentet er at for liten eller for ujevn råstofftilgang er årsaken til at det ikke bearbeides mer fisk i Norge.

Utfordring med store sesongfiskeri

De som snakker om økt bearbeiding krever at fiskeindustrien må få en jevnere tilgang på råvarer hele året. Dette skjer samtidig som fiskerne, ifølge deler av industrien selv, leverer for mye fryst sjømat som de ikke kan bruke i produksjonen. Er det mulig å jevne ut leveransene av torsk, som er vårt viktigste fiskeslag, over hele året?

Sesongtoppen under vinterfisket etter torsk er en utfordring, og flere mener at fiskeflåten må strekke seg lengst mulig for å utjevne torskeleveransene over året. Bakgrunnen er at 80 prosent av all norsk fersk torsk leveres i årets fire første måneder. Dette passer dårlig med ønsket om å utvikle et helårlig marked basert på ferske råvarer.

Myndighetene har gjennom mange år forsøkt å utjevne torskeleveransene ved for eksempel å la fiskeindustrien eie trålere som skulle levere torsk på høsten, reguleringsordninger som eksempelvis ferskfiskordninga som stimulerer til fiske på høsten, og stimulering til levendelagring av fisk.

Kortreist fisk

Når dette synes å ha relativt beskjeden effekt, er årsaken den enorme fordelen ved å fiske torsken når den er nært kysten. Vi må forstå og akseptere naturen som viktigste premissgiver for villfisknæringa. Man kan ikke regulere seg bort fra naturens svingninger. Samtidig forventer vi at markedet i økende grad vil kreve at vi skal høste og produsere fisken med lavest mulig energibruk.

Det økende bærekraftsfokuset fra markedet stimulerer med andre ord til økt fiske av torsken når den er lett tilgjengelig nært kysten. Dersom flåten tvinges til å fiske mer torsk utenfor den beste sesongen, vil det både øke energiforbruket og ikke minst øke risikoen for at fiskens kvalitet blir dårligere som følge av lengre reisevei.

Naturens gave – næringens utfordring

I stedet for ensidig å fokusere på problemene sesongtoppen skaper, bør vi legge vekt på de fordelene vi har og innrette næringa etter dette.

For det første bidrar sesongtoppen til at vi kan ha en meget effektiv drift i vintermånedene. Dette er en stor fordel både for kystflåten og for den delen av industrien som er tilpasset denne realiteten, som for eksempel den tradisjonelle fiskeindustrien som produserer saltfisk og tørrfisk i Nord-Norge. Denne industrien har også de siste årene i økende grad utnyttet et betydelig marked for hel fersk fisk i Europa.

For det andre gir skreifiskeriet oss et kjempegodt grunnlag for markedsføring gjennom god historiefortelling. Kvalitetsmerket SKREI er et godt eksempel og dette må kunne utnyttes enda bedre. Vi bør kunne selge mye mer SKREI som en spennende sesongvare. I framtida kan man se for seg at hele Europa venter i spenning på dette flotte produktet når sesongen starter. Det faktum at fisken kommer til oss og at vi fanger den så bærekraftig som mulig har også blitt stadig viktigere i markedsføringen.

Næringen vet best

Når vi sammenligner landingstallene for fersk torsk i Råfisklagets distrikt med hva som eksporteres, ser vi at på høsten blir i størrelsesorden 50 prosent av den ferske torsken eksportert som hel ubearbeidet fisk. Norsk fiskeindustri, som kjøper all fersk torsk som kystflåten leverer, velger altså selv i stor grad å eksportere denne som hel fisk i en periode hvor industrien mangler råstoff til bearbeiding. Den enkelte industribedrift disponerer naturlig nok innkjøpt råstoff ut fra hensynet til egen lønnsomhet.

Eksport av hel torsk har bidratt til at industrien i nord har fått et nytt bein å stå på. Man har fått større grad av fleksibilitet i produksjonen. Det er et paradoks at det som har vært laksenæringas store suksess, nemlig eksport av isoporpakket hel fisk, nærmest blir framholdt som torskenæringas fiasko.

Norsk fiskerinæring må også i framtida bygges på å arbeide med naturen og ikke mot den. Økt bearbeiding må komme som et resultat av at dette styrker lønnsomheten i bedriftene og ikke som et krav som går på bekostning av bunnlinja.

Samtidig skal vi i næringen hele tiden jobbe med å øke kvaliteten på fisken. Fisken i havet må forvaltes slik at den fremdeles kommer fiskerne, små og store bedrifter og ikke minst lokalsamfunnene langs kysten til gode. Det er bare slik fiskerinæringen kan fortsette å vokse, gi liv og skape vekst på kysten.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken