«Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for egen alderdom» uttaler helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol til NRK. Vi lurer på hva det er, helt konkret, Kjerkol mener vi bør planlegge.


Kanskje tenker hun at vi bør planlegge å få en sønn som er som han vi møtte i forbindelse med et forskningsprosjekt for noen år tilbake? Han som bodde sammen med sin mor som hadde demenssykdom, og som ikke kunne forlate henne. Den unge mannen, midt i 30-årene, som én gang hadde prøvd å reise på ferie. Han som avtalte med gode naboer at de skulle se til moren mens han var borte, og satte seg i bilen og kjørte en tur til Sverige. Men som etter et par dager kjørte hjem igjen, fordi han fikk så vondt i magen av å tenke på at moren var alene hjemme.

Eller kanskje hun tenker at vi bør planlegge å være gift med en mann av samme kaliber som han vi intervjuet i et forskningsprosjekt om pårørende til hjemmeboende personer med demens? Han som kjørte rundt og lette etter kona si på natta fordi hun våknet og gikk ut i bare nattkjolen. Han som til slutt knakk sammen som følge av mangel på søvn, hvile og støtte.

Eller kanskje hun tenker at vi bør planlegge å få en datter som ikke er i arbeid, eller som har en jobb med svært fleksibel arbeidstid? Slik som datteren som fortalte oss at hun ofte måtte forlate jobb for å følge sin mor til tannlege eller fastlege, fordi en hardt presset hjemmetjeneste ikke hadde kapasitet til å gjøre det.

Helse- og omsorgsminister Kjerkol og hennes regjering har ikke funnet opp frasen om «å planlegge for egen alderdom». Dette er en politikk de har arvet, og valgt å videreføre, fra regjeringen Solberg.

Den 1. januar 2019 rullet regjeringen Solberg, med daværende eldreminister Åse Michaelsen fra Fremskrittspartiet i spissen, ut Leve hele livet-reformen. Her skrev regjeringen Solberg at eldre mennesker må «planlegge for egen alderdom» (s. 72) gjennom «tilrettelegging av egen bolig», «investering i venner og sosiale nettverk», samt å «opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv».

Vi vet ikke om vi synes det er rørende naivt eller provoserende at ansvarlige politikere tror at man kan vedta at folk skal finne seg venner, eller at de tror at «funksjonsevne» er noe man kan «planlegge for».

Samme budskap ble også gjentatt i regjeringen Solbergs Perspektivmelding i 2021: «Et viktig felt for forebygging er eldres behov for pleie og omsorg. Den offentlige ressursbruken vil avhenge av hvor godt de eldre er i stand til å ivareta seg selv sammen med familie og nærmiljø» (s. 283).

Enkelte politikere, som nå befinner seg i den bekvemme posisjonen som opposisjon, bør gå i seg selv før de ytrer seg høylytt og kritisk om sittende regjerings tafatte ambisjonsnivå for norsk eldreomsorg.

Når det er sagt, så bør vi alle være oppmerksomme på at sittende regjering har tatt et aktivt valg om å videreføre og videreutvikle en politikk, og en retorikk, som over tiår har dyttet ansvaret for alderdommen nedover – fra det offentlige tjenesteapparatet til pårørende, frivillige og de eldre selv.

I 2023 lanserer regjeringen Støre og helse- og omsorgsminister Kjerkol en ny reform – Bo trygt hjemme-reformen. Vi kommer til å følge nøye med på hvilke føringer som legges i reformen, både for våre eldre medborgere og deres nærmeste, og hvilke konsekvenser reformen får for oss som samfunn. For når sant skal sies, skulle vi ønske at vi hadde en helse- og omsorgsminister som sa «Vi som samfunn må gjøre mer for å planlegge for folks alderdom».

  • Bodil H. Blix, professor, UiT Norges arktiske universitet og professor II, Høgskulen på Vestlandet
  • Jill-Marit Moholt, førsteamanuensis og postdoktor, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet