Arild Hausberg stiller i Nordnorsk debatt spørsmål om hvordan vi kan få mer foredling av sjømat i Norge. Han viser blant annet til vårt innlegg 6. mars, og etterlyser konkrete tiltak. Det viktigste tiltaket står allerede på Hausbergs liste: stabil og forutsigbar råstofftilgang. Det kommer ikke av seg selv eller gjennom politiske viljeserklæringer!

Her skiller fiskeindustrien seg fra mye annen industri. Råvaretilgangen varierer naturlig med sesongene, og har blitt forsterket av overkapasitet på landsiden. Det er likevel mulig å skape en mer forutsigbar tilgang på råvarer. Skal vi lykkes må vi bygge en moderne industripolitikk. Vi må også heve blikket bort fra de gamle symbolsakene.

I dag har kystflåten 70% av torskekvoten og havfiskeflåten 30%. Av havfiskeflåtens andel er ca. halvparten underlagt det såkalte pliktsystemet. Det meste av torsken fiskes av fiskere som selv bestemmer hvor og når fisken skal landes. Det er i bunn og grunn greit. Fiskerne skal selvsagt ta hensyn til hvilken pris de oppnår. Slik fungerer markedsøkonomien. På tross av dette, ender de fleste fiskeripolitiske debatter med et snevert fokus på innstramming av pliktene. Vi diskuterer opp og ned i mente 15% av torskekvoten som har slike reguleringer, og lar de øvrige 85% ligge.

Skal vi lykkes med å få en fiskeripolitikk som gir industrien bedre rammevilkår må vi ta hele råstoffbasen med i vurderingen. Ikke bare den som er regulert gjennom pliktsystemet. Hvordan kan kvotesystemet, fiskerireguleringene og omsetningssystemet innrettes slik at industrien får bedre råvaretilgang? Etter vårt syn er det to veger som begge kan fungere. Den ene er å åpne opp for mer vertikal integrering. Altså et system som er mer likt det vi i dag har i havbruket. Fiskere som investerer og bygger virksomhet på land (slik vi allerede ser i stort omfang), og ditto fiskeindustribedrifter som får lov til å investere i flåten. Skal vi ta slike grep, må politikerne være villig til å endre reguleringene.

Den andre vegen til mål er å få mer av fisken over på åpne auksjoner, og slik bidra til at den delen av industrien som har størst betalingsevne får tilgangen.

Uansett vil begge de to retningene forutsette store endringer i måten vi tenker fiskeripolitikk på. Vi må akseptere at økt lønnsomhet i fiskeindustrien krever strukturering også på landsiden. Ikke bare på sjøen. Overkapasitet på land gir et svakt foredlingsledd. I tillegg må det tas politiske grep for hvordan vi utøver det særegne lovverket i fiskeriene.

I dag er fiskerinæringen delt i to gjennom et lovverk som skulle beskytte ressurssvake fiskere mot en kapitalsterk fiskeindustri. En vellykket strukturpolitikk har ført til at vi i dag har en lønnsom fiskeflåte. Det er som vi tidligere har skrevet bra! Men et resultat av denne politikken er at rollene er byttet om, maktforholdene er snudd på hodet. Det er fiskerne som i dag har råstoffmakt, og valg den enkelte fisker tar har stor betydning for fiskeindustrien og lokalsamfunnene. Samtidig bygger lovverket på en virkelighet vi må mange tiår tilbake for å finne igjen. Likevel står det der fortsatt og hindrer muligheten for vertikal integrering, og utøves slik at vi heller ikke får tilfredsstillende markedsplasser for omsetningen.

Uansett må det gjøres politiske vegvalg, og de må følges opp med reell endringsvilje. Så langt har dette vært fraværende i det politiske landskapet.