Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan belegge at krigshistorien er underkommunisert?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

At funnene i min doktorgradsavhandling skulle vekke oppsikt var jeg godt klar over. Debatter om nordnorsk krigshistorie er et fint utgangspunkt for å gjøre nye refleksjoner. Jeg synes likevel det er viktig at vi angriper spørsmålet om Nord-Norges plass i krigshistorien med systematiske metoder, kildekritikk – og en sunn dose tvil til våre etablerte sannheter.

Asbjørn Jaklin mener det som skjedde i Nord-Norge var det mest dramatiske som skjedde under andre verdenskrig i Norge. Jeg er langt på vei enig, og håper det er klokkeklart at jeg ikke på noen som helst måte forsøker å bagatellisere det som skjedde i vår region under verdenskrigen – verken her eller i avhandlinga.

Jeg har vært opptatt av å finne ut hvordan felttoget ved Narvik og tvangsevakueringen av Finnmark har blitt fremstilt i etterkrigstiden.

Spørsmålet om hendelsene har vært fremstilt rett eller galt, tilstrekkelig eller utilstrekkelig, har ikke vært tema for mitt arbeid. Jeg har ingen forutsetninger til å gjøre meg til dommer over slike spørsmål. Når jeg fremdeles hevder at det er feil å si at regionens krigshistorie er underkommunisert, er det fordi jeg mener det kun skyggelegger arbeidet som tidligere har vært gjort på feltet.

I mitt forrige svar til Jaklin advarte jeg mot å bruke usystematiske måleenheter og vilkårlige utvalg for å bevise at nordnorske krigshistorie er underkommunisert. Her vil jeg påpeke at jeg for det første mener at Jaklin tar feil når han mener at omtale i bøker er en spesielt god målestokk på oppmerksomhet. For det andre er ikke tallene han bruker representative.

Ved å søke på tvangsevakueringen får Jaklin frem 724 treff i Nasjonalbibliotekets database. Han burde være klar over at han da kun får treff på denne nøyaktige bøyningen av ordet. Hvis han hadde søkt på tvangsevakuer* (trunkert søk) ville han fått med alle treffene med ulike endelser, slik som tvangsevakueringen, tvangevakueringa, tvangsevakuert(e) osv. Bruk av trunkert søk er grunnleggende når det kommer til søk i databaser. Tvangsevakuer* gir 2160 treff i Nasjonalbibliotekets bokdatabase. Søker man med samme term i Nasjonalbibliotekets avisdatabase får man 12047 treff. Hvis vi gjør det samme på Retriever får vi 2395 treff i norske papiraviser, og 5336 treff hvis vi inkluder nettaviser.

Ved å bruke tilfeldige søkeord kan vi holde på med denne meningsløse målingen av sidetall og omtale på det ene eller andre, men alene beviser disse tallene nesten ingenting som helst. I stedet for å slå opp enkeltstående og anekdotiske eksempler som om de representerer virkeligheten der ute, burde vi kanskje stille oss selv noen ubehagelige spørsmål.

Hva slags kilder og kildekritikk er det egentlig vi legger for dagen når vi skal bevise at nordnorsk krigshistorie er underkommunisert? For ikke å snakke om hvordan vi skal kalibrere begrepet underkommunisert. Når går en hendelse fra å være underkommunisert til å bli kommunisert?

Her skal jeg la det siste og vanskeligste spørsmålet ligge, og nøye meg med et eksempel på kildebruk: Jaklin skriver på den ene siden at tvangsevakueringen er bredt dekket i bind 8 av Norge i krig. Denne boka er én av 8 i en serie om nettopp andre verdenskrig i Norge. Bind 8 er viet til frigjøringen av Norge. Der er det tilsynelatende viet tilstrekkelig plass til tvangsevakueringa.

På den andre siden mener Jaklin at tvangsevakueringa skulle hatt en mye større plass i Aschehougs Norgeshistorie. Bind 11 dekker tidsrommet mellom 1935 til 1970. Det er rimelig å forvente at andre verdenskrig har en plass i dette bindet, men det er urimelig å forlange at man der skal få den autorative beskrivelsen av andre verdenskrig i Norge. Boka dekker jo tross alt en periode på 35 år. Krigen utgjør riktignok fem av dem, men det er også 30 andre begivenhetsrike år som skal dekkes.

Å bruke Aschehougs Norgeshistorie som belegg for at tvangsevakueringa er mangelfullt beskrevet i norsk historielitteratur er en ubalansert og lite representativ dokumentasjon. Vi bør alle være varsomme med å overdrive bevisverdien til kilder vi liker. Samtidig må vi ikke ignorere kilder som motsier oss bare fordi vi misliker å bli motsagt. Som et minimum bør vi i alle fall reflektere grundig om de kildene vi liker egentlig har den verdien vi skulle ønske at de hadde.

Det er sikkert mye annet vi kunne diskutert videre, og jeg tar gjerne opp debatten på et senere tidspunkt. Dette innlegget måtte bli kort, for inntil den 10. desember må jeg bruke tiden på å forberede meg på disputasen. Den blir strømmet, og Asbjørn Jaklin - og alle andre som måtte være interesserte i tematikken – er selvfølgelig velkommen til å følge den.

Kommentarer til denne saken