For noen år siden var jeg til stede på et møte der styreleder og konsernsjefen i Hurtigruten AS, møtte tidligere fylkesrådsleder i Nordland, Odd Eriksen. En friskus fra nord, tidligere næringsminister og en som har vært med på mye, også en dramatisk flykapring der det var snakk om sekunder mellom liv og død. Jeg skal ikke gjengi alt det som skjedde på møtet, men hans avsluttende ord var beskrivende;

«Uansett hvem som eier hurtigruten, vil hurtigruten bestå!!! – Styreleder i Hurtigruten AS så overrasket ut og fikk seg til å si, «hva mener du med det». Svaret kom ikke, Eriksen hadde allerede reist seg fra bordet, møtet var over og følget forlot de høyst representative kontorlokalene etter at høflighetsfrasene var unnagjort.

Østenfjelske hurtigrutevenner er en forening med mer enn 20 års fartstid. Det er ikke en stor forening, men de har gjort seg bemerket med eget medlemsblad og blant annet en svært sjenerøs gave på 100000 kroner til Hurtigrutemuseet for noen år siden. Lederens innlegg i årets påskeutgave bør være alarmerende lesning for ledelsen i hurtigruten. Jon Lillehagen skriver følgende:

«Utviklingen av hurtigruten har i de senere år utviklet seg til å bli et rederi som satser mye i cruisemarkedet. Antall skip vil nå bli redusert til syv, riktignok 7 fine skip. Personlig synes jeg at atmosfæren som en gang var om bord, føler jeg har endret seg. Tiden forandrer seg sier sikkert mange, ja det er jo riktig, men også livet om bord har endret seg merkbart, dessverre. Dette er en tendens vi ikke bare merker om bord på skipene, men også i Hurtigruten som selskap, hvor eierskap, forretningsside, holdninger og moral har endret seg radikalt. Personlig føler jeg en utvikling der grådighet og profitt har fått første prioritet.

Så dessverre, så er nok denne utviklingen mye av årsaken til at jeg personlig ikke lenger kan føle gleden av å være den ihuga Hurtigruteentusiast som jeg så gjerne skulle ha kjent følelsen av å være.»

Sterke ord fra en leder i en forening som er tuftet på entusiasme for hurtigruten.

Det er ikke bare politikere og entusiaster som setter spørsmålstegn ved hvor hurtigruten har tenkt å seile. ESA i Brussel har gjentatte ganger stilt spørsmål ved om det folk flest kaller for hurtigruten ikke egentlig er en subsidiering av turismen og ikke lokal passasjertransport, turisme er ulovlig å gi statsstøtte til ifølge EU/EØS-avtalen. Det er 9 år igjen av dagens kontrakt med Staten, det betyr at det bare er 6–7 år før det blir en ny debatt om hurtigruten fremtid. De har det vært mange av etter krigen.

På slutten av 70-tallet var det stor debatt som førte til 3 nye skip i 1982/83. De ble bokstavelig talt tegnet på Samferdselskomiteens bord. Resultat måtte bygges om få år etter og seiler fortsatt, MS Vesterålen. På midten av 1980-tallet mente de nordnorske samferdselsstyrene i fullt alvor at tilskuddet kunne heller blitt brukt på veier og rassikring. En gedigen snuoperasjon klarte å overbevise Stortinget nok en gang, 2 utbrytere på borgerlig side sørget for det i juni 1990 etter en høydramatisk debatt som tok over 6 timer. Men, med et svært alvorlig tillegg i Stortingets vedtak–det skulle ikke gis tilskudd etter 2001.

Tillegget var årsaken til at OVDS utviklet alternativ beskjeftigelse skipene utover på 90-tallet, blant på Grønland, i Antarktis og kom langt med planer om cruise i Sør-Øst Asia. Også Galapagos og kysten av Sør-/Amerika ble vurdert. Den neste store «krigen kom i 1999, igjen var det så vidt det holdt–det endte opp med en «muntlig avtale» på statsrådens bord der rederiene måtte garantere 2 nybygg bygd ved norske verft, dette kombinasjon med et lavere tilskudd. Til dette kommenterte en høytstående byråkrat; «med 2 nybygg bygd i Norge får vi i alle fall litt igjen for pengene».

I 2004 ble det anbud for første gang siden starten i 1893. Også det ble en nervepirrende prosess, et forhold var ESA’s interesse for anbudet, noe annet var regjeringens ønske om å sette en makspris. Heldigvis klarte et par kloke hoder i Frp å lure Carl I. Hagen og forslaget om makspris gikk dermed ikke igjennom i Stortinget.

Det manglet heller ikke på nervepirrende situasjoner i de påfølgende år, dels på grunn av ESA og dels på grunn av en elendig økonomisk situasjon for rederiet som etter hvert var blitt ett. Som en sentral byråkrat i departementet uttrykte det, «Jeg lurer på hvor mange ganger vi skal betale disse skipene og om det kun var Staten som skulle ta tapene som ikke hadde noe med hurtigruten å gjøre». Selv nå med den siste anbudskonkurransen er det rimelig offentlig kjent at departementet lenge var usikker på om Hurtigruten AS skulle få 2 anbudspakker med i alt 7 skip. Eller om de skulle lyse ut en av pakkene på nytt på grunn av prisen Hurtigruten AS forlangte. Det endte opp med 2 pakker / 7 skip til Hurtigruten AS og 1 pakke til Havila Kystruten AS. Til tross for at Havila setter inn 4 nye skip var deres tilbud vesentlig lavere enn Hurtigruten AS sitt tilbud.

Mitt poeng med å ta med det foranstående om entusiaster og knappe flertall på Stortinget, er at det kan virke som om både radar og kompass har utviklet en misvisning de siste årene. Dersom en fortsatt ønsker opprettholdt det folk flest kaller hurtigruten når 9 år er gått, bør retningen på seilasen korrigeres. Skal strukturens største kunde Staten, opprettholde sin interesse må de få noe igjen, tilstrekkelig til at Stortinget føler det er vel anvendte penger. Jeg mener det er fullt mulig å kombinere lønnsom drift av en kombinert gods- og passasjerrute langs kysten med vekslende behov langs kysten.

Det forutsetter imidlertid at kanskje i større grad må lytte til de som sikrer fortsatt giverglede hos den største sponsoren, kundene og entusiastene langs kysten og ellers i Norge, reiseliv og havner som har glede av den overrisling som hurtigruten representerer. så er velgerne langs kysten. En sentral politiker på Stortinget uttrykte dette slik; «Det er overrislingen som gjør at det tilskuddet kan opprettholdes, de har bedre effekt for mange bedrifter langs kysten en Innovasjon Norge sine mange ordninger og EØS/EU begrenser alternativene.

Dersom Hurtigruten AS og Havila Kystruten ikke tar utgangspunkt i kystens behov og bidrar til at utviklingen av produktet svinger sammen med kysten og forblir relevant for kystens ved og vel, er det dessverre sannsynlig at det folk flest kaller for hurtigruten seiler mot avvikling. Da blir det ikke lenger vår felles båt, men deres båt som kommer til havn

På bruen står Hedda Felin og Bent Martini – det skal spennende å se om de har tenkt seg inn i urent farvann eller ei. Det blir uansett dager med storm og da kan det kanskje være godt å ha noen til å fendre av.

PS. Den 25. september besluttet et enstemmig årsmøte å avvikle Østenfjeldske hurtigrutevenner. Et tankekors for den interessen hurtigruten er avhengig av