Stadig færre av oss vet hvordan vi dyrker mat. Har det betydning for norsk matsikkerhet?

Kompetansen er i ferd med å forvitre innenfor et av våre aller viktigste fagområder, matproduksjon. Det er på høy tid å stanse dette kompetansetapet. Men hva skal til for at det å produsere mat igjen blir et attraktivt yrke?

Vi to som skriver dette har til sammen 42 år på skolebenken. Vi er begge opptatt av matsikkerhet og beredskap. Vi er interessert i norsk jordbruk og har frontet jordvern i årevis. Vi kan ganske mye om jordbruksareal, vi kan fortelle hvor det er husdyr her i landet og hvor det dyrkes mest grønnsaker. En av oss har til og med to år på jordbruksskole og har både tatt opp poteter, måkt og melket, ikke bare en gang, men mange ganger.

Dette til tross – når det gjelder å produsere egen mat i egen hage, har vi begge mest erfaring med å mislykkes. Det har ikke stått på forsøkene. Vi har satt poteter og plantet kål. Vi har hatt tomater og gulrøtter. Vi har sådd salat, reddiker og bønner.

Vi har jublet ved hver smakebit vi har lykkes å høste. Men noe å bli mett av kan vi knapt si det har blitt. Årsakene har vært mange og ulike. Ofte har skadegjørere, sykdommer og mangel på næringsstoffer redusert avlingen.

Så – har vi ikke lært noen ting? Jo – vi har lært hvor viktig det er med kunnskap om det man driver med. Vi har begge besteforeldre som drev stor grad av sjølberging. De vokste opp i andre tider og fikk kunnskapen fra sine foreldre. Dessverre stoppet den der.

Dette er en stigende kilde til bekymring hos oss nå. Da våre besteforeldre dyrket grønnsaker til eget forbruk og holdt en «villagris» i et skjul i hagen, sånn rett etter andre verdenskrig, var cirka 350.000 mennesker sysselsatt i norsk jordbruk.

Enda flere hadde vokst opp på små og store gårdsbruk og hadde med seg erfaringene derfra. Det var med andre ord et formidabelt fagmiljø. I 2021 var det cirka 38.000 aktive gårdsbruk igjen.

Det hjelper ikke å ha såkorn, jord, vann og næringsstoffer, om man ikke vet hvordan man setter disse sammen på riktig måte, og til rett tid. Når landbrukssektoren krymper, forvitrer denne kunnskapen med illevarslende fart.

Innen andre fagområder er man opptatt av både rekruttering og størrelse på fagmiljøene. Landbruket sliter på begge fronter. Det er på høy tid å se på hvordan et så viktig yrke kan gjøres mer attraktivt, og hva som skal til for å sikre at denne kunnskapen fortsatt finnes hos mange nok i samfunnet. Vi kan komme til å trenge den igjen.

Vi har innsett at vi vil bli veldig sultne den dagen vi må leve på det vi klarer å produsere i pallekassene våre. Hvordan er det med deg?

  • Linda Aune-Lundberg jobber til daglig som forsker i NIBIO og bor i Tromsø.
  • Wenche Dramstad jobber til daglig som seniorforsker i NIBIO og som professor II i landskapsøkologi ved NMBU.