Min hjerteplass, Bleik i Vesterålen, var godt representert da Andøyas første Pride markering gikk av stabelen lørdag 11. juni, om jeg skal tro Instagram-feeden min.

Markeringa ble arrangert av alt fra godt voksne damer (om jeg tør si) i Røde Kors, til ungdommen i kommunen. Stort og smått vaiet med regnbueflagg og laga spetakkel. Korpset stilte opp, som korps ofte gjør for sine lokalsamfunn.

Det var utrolig fint å se.

For det er fortsatt sånn at det kan være vanskeligere å være skeiv på bygda i Norge enn det er å være skeiv i byen. Særlig årene på ungdomsskolen er krevende for homofile, lesbiske, bifile, transpersoner i bygdene.

Derfor blir jeg ekstra varm om hjertet når de små plassene viser støtte for dem som lett kan bli utstøtt.

Det har blitt bedre over årene, og en god del skeive opplever større mangfold på bygda enn i byen. Det er bra, ikke minst for bosettingsmønsteret i dette landet.

Andre blir fortsatt mobbet, trakassert og baksnakket.

Så det er behov for arena som Pride. Og det er behov for at skoler bidrar til større aksept for forskjellige legninger og kjønnsidentiteter. Det er en naturlig del av læreplanen. Det skal inkluderes i opplæringa.

At barn skal lære om seksuell helse og livsmestring fra barnehage til videregående skole bør ikke komme som et sjokk. Det innebærer eksponering for kjønnsmangfold, familiemangfold og mangfold i legning.

Men for enkelte oppleves koblinga mellom Pride og skolen som inngripen i eget verdisett. Som er fair nok. Men det blir problematisk når skolens og samfunnets aksept av mangfold, tolkes som indoktrinering via negative ideologier som prakkes på sårbare barn.

I Troms og Finnmark har KrF politikerne Truls Olufsen Mehus og Karin Arnesen Hamnevoll fått mye oppmerksomhet for sin kampanje mot regnbueflagget på skolesekkene.

– Skolesekken bør være uten politiske symboler. Barn bør ikke bli brukt til å reklamere for denne ideologien, sa Hamnevoll til NRK.

Også i hovedstaden er læreren Anders Noreng sterk kritisk til at Oslo-skolen blir oppfordret av skolesjefen til å engasjere seg i Pride, fordi : – Når du sender barn på en offentlig skole, tenker du at den skal være nøytral, at den ikke skal pushe ideologier. Så, enten vær ærlig og si ifra til alle foreldre hva som foregår, eller så synes jeg det blir feigt, sa læreren til NRK.

Begge er kritiske særlig til organisasjonen FRI som har arrangøransvaret for Pride mange steder i landet.

Institusjoner og organisasjoner får tåle kritikk. Det er ikke organisasjoner for skeive, som FRI, unntatt for. Det er for så vidt en helt egen debatt.

Det som er interessant for meg er ordlyden i kritikken.

For hvor kommer disse definisjonene av Pride og seksuell legning som negativ, interessebestemt, virkelighetsfordreiende ideologi fra?

Det er nemlig ikke originale argumenter verken Troms og Finnmark Krf eller læreren i Osloskolen fremmer.

Og før du leser videre: Dette vil jeg understreke på det sterkeste med alle regnbuens farger. Verken KrF-politikere, Oslo-læreren eller andre konservative mennesker i Norge er nynazister.

Men argumentene om mangfoldige kjønnsidentiteter og legninger som ideologi med et negativt fortegn er ganske gjengse ideer som brukes i både amerikanske kristenfundamentalistiske miljøer og i de mørkeste nynazistiske miljøer på nettet.

De kristenfundamentalistiske miljøene i USA, som tidligere har vært utledd og utskjelt, har jobbet i 40 år for å avskaffe kvinners rett til abort i USA, noe de nå er i ferd med å lykkes med.

De lykkes også i stadig større grad med å innskrenke menneskerettighetene til skeive i landet sitt. De bruker ideologi-argumenter aktivt i sine aksjoner mot blant annet rettigheter for transpersoner.

I den helt ytterste enden av skalaen florerer det av nynazistiske fora på steder som blant annet 4Chan og Gab der følgende fortellingene gjentas til det kjedsommelige:

Jødedom, islam, kjønnslikestilling, kjønnsmangfold, anti-rasisme og en hel mengde andre menneskerettigheter er ideologier som er konstruert av noen for å svekke samfunnet. For å erstatte deg, dine verdier og din kultur - og i nynazistenes tilfelle den hvite rasens overherredømme.

Dette er ekstremisme som er langt fra den norske debatten om Pride. Men ekstreme synspunkter som dette raffineres og gjenfortelles, særlig på sosiale medier, og drypper så inn i den offentlige debatten.

Mange som bruker argumentene om kjønnsidentitet som negativ ideologi, har ikke engang hørt om de mørke krokene på nettet der varianter av disse ideene klekkes ut.

Men når ordlyden i våre hjemlige debatter følger rytmen til trommen fra ekstreme miljøer så er det lurt å spørre seg hvorfor.

Er det noe som er allment tiltrekkende ved slike argumenter, eller jobbes det aktivt med påvirkninger av det offentlige ordskiftet?

Det tror jeg er et interessant spørsmål for den nye ekstremismekommisjonen å bryne seg på.

Det er mange samfunnsforhold som påvirkes av måten vi forholder oss til kjønn og seksualitet på. Selvsagt skal vi ha en åpen, vid og stor debatt om det.

Og det er mye også her som vi kan være uenige om - på saksnivå - samtidig som vi støtter hverandres frihet til å leve gode og verdige liv.

Men når man i offentlig ordskifte begynner å lefle med fryktpropaganda om individers seksuelle legning og kjønnsidentitet som ideologi - da må vi stille flere hva, hvor og hvorfor spørsmål.

Og ikke minst: hvem det er som egentlig tjener på det?