Gå til sidens hovedinnhold

Hvor blir det av diplomatiet?

En eskalerende militær adferd vil på et visst punkt nå en fase hvor internasjonale regler generelt og militær «code of conduct» ikke lenger har gyldighet for involverte aktører. Eskaleringene får sin egen, dynamiske logikk. Det kan synes som en slik fase snart vil kunne bli innledet i Arktis, skriver Oddmund Hammerstad.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var en fin opplevelse å høre vår statsminister utfordre Russland og Kina på klimapolitikk, da hun første gang benyttet den viktige talerstolen Norge har fått som medlem av FNs sikkerhetsråd. Om president Joe Biden ikke hadde meldt USA tilbake i den juridisk forpliktende Parisavtalen av 2015, som han gjorde i en av sine første presidentordrer etter innsettelsen 20. februar, hadde ikke Erna Solberg kunnet holde en tale med det budskapet hun hadde 23. februar.

Norges opptreden på den internasjonale arena speiler avhengigheten av USA, men det er jo heldigvis på både godt og vondt. Etter det digitale møtet i Sikkerhetsrådet, sa statsministeren at hun så for seg drahjelp fra USA i klimapolitikken. At NRK viste bilder av smeltende is i Arktis under innslaget var oppløftende. Nå har vi i hvert fall fire år på oss til å utnytte muligheten for lagspill med verdens største økonomiske og militære aktør, for å utrette noe som virkelig monner i den region som favner det område som Regjeringen omtaler som Norges viktigste strategiske ansvarsområde – Nordområdene.

Det meste ligger godt til rette, men mulighetsvinduet kan lukke seg om ikke riktige grep tas i tide.

(Kronikken fortsetter under bildet)

Tanken på at Donald Trump, eller en annen republikaner med samme bakstreverske holdning til klimautfordringene, kan komme tilbake i Det hvite hus om fire år er såpass skremmende at den bør være en kraftig motivator for å bygge demninger. Etter Trumps nærmest impulsdrevne utenrikspolitikk, vil en større forutsigbarhet med Joe Biden som president i seg selv gi grunnlag for å bygge nye strukturer som holder bedre. Han valgte å komme raskt ut etter at valgresultatet 3. november med sitt utenrikspolitiske budskap (kronikk i Foreign Affairs 13. november i fjor), vel vitende om at en hel verden ventet i spenning.

Vi har altså hatt godt over tre måneder på oss til å analysere budskapet, dra slutninger, utforme strategier og planlegge programmer og prosjekter. For Norge er internasjonal oppslutning om en god klimapolitikk i det sårbare Arktis også den beste sikkerhetspolitikk i et krevende naboforhold til stormakten Russland.

Jeg har tidligere skrevet i disse spalter om norsk sikkerhetspolitikk i spagat. Forsvarspolitikken har de siste par tiår gått ut på å bygge ned og omstrukturere Forsvaret med den følge at vi ikke lenger har et troverdig nasjonalt forsvar – det er rett og slett blitt for lite, som vår forrige forsvarssjef sa etter den store NATO-øvelsen Trident Juncture i Norge høsten 2018. Skiftende regjeringer har gjort oss totalt avhengig av hjelp fra allierte, i all hovedsak USA, for avskrekking og evne til å motstå militært angrep. Utenrikspolitikkens primære mål har vært å støtte opp om FN og hele FN-familien av organisasjoner og etablerte samarbeidsstrukturer som skal hegne om internasjonal lov og rett, og derved regulere hvordan normal adferd skal være mellom store og små stater i det internasjonale samfunn. Norge overoppfyller på alle måter og søker å fremstå som en humanitær stormakt. Pengebruken utenlands er så stor, særlig innen bistand til utviklingsland, men også til militære oppdrag, at det står i grell kontrast til underfinansieringen av en krympet forsvarsstruktur hjemme.

Nå har vi som sagt fått et mulighetsvindu som den norske regjering ved utenriksminister og forsvarsminister må kunne utnytte; det kan bli lukket tidligere enn man i respektive departementer liker å tenke på – om de tenker på det. Vi kan gli inn i et kontraproduktivt politisk handlingsmønster i Arktis, med en militær adferd som skaper unødige barrierer for anvendelse av diplomati og samarbeid om klimautfordringer og ressursutnyttelse - om ikke vår regjering lanserer en langt mer proaktiv linje enn det vi har sett til nå.

Det har fått en nærmest utrolig dårlig start, når forsvarsledelsen planlegger deployering til Ørlandet av fire B-1B bombefly fra US Air Force’s Strategic Command, som lander dagen før statsminister Solberg holder sitt innlegg i Sikkerhetsrådet. Utfordringen til Russland om felles innsats for klimaet «besvares» med trusler fra Kreml om at Ørlandet vil bli utslettet med atomvåpen, dersom ballongen skulle gå til værs som følge av USAs og Norges provokasjoner.

Et antall av den flytypen som ankom Ørlandet flystasjon skal utstyres med eksternt oppheng for hypersoniske missiler (US Strategic Commands hjemmeside 24. november 2020), og det er åpenbart for enhver at det er Russlands kjernefysiske annenslagsevne på Kolahalvøya som er målet for disse våpnene.

Det er her på sin plass å nevne at de fire B-1B Lancer som nå opererer ut fra Ørlandet ganske sikkert ikke har kjernefysiske stridshoder på sine missiler. Det ville vært et eklatant brudd på norsk atompolitikk, en politikk som blir konsekvent håndhevet av norske regjeringer.

Amerikanerne vet hva de vil utenrikspolitisk, og de har normalt hatt makt til å søke å få det som de vil. Det er deres egne interesser som settes i fokus, selv om retorikken kan tyde på noe annet. Den tar utgangspunkt i at USA er den uomstridte leder for Vestens demokratier og for hele den frie verden.

Paradoksalt nok har denne holdningen ført til at det internasjonale rettssystem som USA gikk i bresjen for å etablere etter 2. verdenskrig, med FN og denne organisasjonens mange organer som det viktigste, blir trengt til side av USA når det passer og sett på nærmest som en konkurrent. For småstater som Norge er og blir den lov- og regelbundne adferd for alle statlige aktører i det internasjonale samfunn av ikke bare essensiell, men eksistensiell karakter. Det er vårt førstelinjeforsvar, som professor, oblt. Tormod Heier ved Forsvarets høyskole har uttrykt det.

En eskalerende militær adferd vil på et visst punkt nå en fase hvor internasjonale regler generelt og militær «code of conduct» ikke lenger har gyldighet for involverte aktører. Eskaleringene får sin egen, dynamiske logikk. Det kan synes som en slik fase snart vil kunne bli innledet i Arktis.

De siste 20 årene har vist at USA - denne store nasjonen, med verdens største økonomi og militærmakt, som holder til på et kontinent uten truende naboer - rett ofte ikke skjønner sitt eget beste når den mener å ivareta sine nasjonale interesser. Det har ofte gått riktig galt, fra Vietnamkrigen til krigshandlingene i Irak, Syria, Afghanistan og Libya, for å nevne de viktigste, og med et forbruk av menneskelige og økonomiske ressurser som er av ufattelige dimensjoner.

Ser man på dagens skrikende mangler på hjemmebane, alt fra samfunnskritisk infrastruktur til skole og utdanning, og de astronomiske dimensjoner på gjelden som finansierer underskuddene i de føderale budsjettene, kan man saktens lure på hvor lenge dette kan fortsette. Det er vel en grense for hvor lenge Federal Reserve kan holde skuta flytende med trykking av dollarsedler og salg av obligasjoner - til bl.a. kinesiske finansaktører (!).

Så vel klimapolitikk som mer bruk av diplomati står høyt på president Bidens utenrikspolitiske handlingsplan. Der står det riktignok at USA vil videreføre sin selverklærte globale lederrolle, men ny teknologi og endringer i det geostrategiske bildet – primært som følge av Kinas ekspansjon - samt en helt nødvendig trimming av de enorme forsvarsbudsjettene tvinger frem andre måter å tilstrebe denne ambisiøse målsettingen på. Dette vil få – ja, har allerede fått - stor betydning for hvordan norske interesser best kan ivaretas i Arktis.

Det Norge har fått merke i første omgang er et nytt operasjonskonsept for det amerikanske marinekorpset. Forhåndslagring og faste stasjoneringer avvikles, og soldater og våpen plasseres om bord på fartøyer som gir fleksibilitet i operasjonsmønster. Nå ønsker US Marines å kunne forberede utvalgte steder langs norskekysten som støttepunkter for operasjoner med langtrekkende presisjonsvåpen mot sjømål.

Nytt seilingsmønster for US Navy nord for polarsirkelen har vi sett de siste årene, av og til inn i Barentshavet og tett opp mot sensitive russiske installasjon på Kolahalvøya. Nytt flygningsmønster har vi også sett, med amerikanske strategiske bombefly eskortert av norske F-16 og F-35. Og nå øver altså slike fly ut fra hovedbasen for F-35 på Ørlandet.

Jeg vedder en flaske god whisky på at dette nye mønsteret i amerikanske styrkers operasjoner i vårt nærområde, som regjeringen sier er Norges viktigste strategiske ansvarsområde, ikke er ønsket eller initiert av norske myndigheter, men er diktert ut fra USAs nye stridskonsepter som med ny teknologi, nye deteksjon- og våpensystemer og større fleksibilitet og spredning av styrker, skal sikre amerikansk militær overlegenhet globalt og inn i fremtiden.

Med den situasjon vi har satt oss selv i gjennom de siste to decennier, er det åpenbart vanskelig å gjøre norske interesser og synspunkter gjeldende. Så får da heller vår statsminister tale i Sikkerhetsrådet til brølet av fire B-1B Lancer på Ørlandet og truende tale fra Kreml.

(Kronikken fortsetter under bildet.)

Hvor blir det av diplomatiet? Og hvorfor kommer ikke regjeringen på banen med gode initiativ for en kraftfull, helhetlig klimapolitikk for den arktiske regionen? Om statsministeren selv eller vår utenriksminister ikke allerede har invitert Bidens spesialutsending for klimapolitiske saker, John Kerry til samtaler om Arktis, om klimautfordringene og om behovet for dialog, primært med Russland, som kan bidra til et lavest mulig spenningsnivå, så bør det skje snarest mulig.

Vi er på vei inn i en ganske kontraproduktiv situasjon nå; den militære avskrekkingseffekten er utvilsomt god, men samarbeid om klimapolitikk, utnyttelse av ressurser, bygging av infrastruktur for fremtidig økt sjøverts trafikk gjennom Nordøstpassasjen, og derved også gode muligheter for utvikling av eksisterende og nye næringsvirksomheter med gode arbeidsplasser i Nord-Norge, kan også bli «avskrekket». Det er på de områdene Norges interesser ligger, og de kan bli overkjørt.

Regjeringens Nordområdemelding, som ble lagt frem i fjor høst, er kritisert for å inneholde mange honnørord og for få konkrete tiltak. Det kan bli vanskeligere å få ord over i handling med et høyere spenningsnivå.

Etter sin tale i Sikkerhetsrådet sa Erna Solberg til mediene at hun håpet på drahjelp fra USA i det klimapolitiske arbeid. Det lover bra. Jeg håper Norge skal dra kraftig selv, ikke bare litt, og at norske interesser er i fokus i samarbeidet med USA. Og da må lavspenningspolitikken også være i fokus.

Russland har vist en betydelig grad av pragmatisme i forhold til norske myndigheter i forhandlinger om beskatningsgrad og kvotefordeling av fiskeressursene i Barentshavet og Polhavet og i forvaltningsregimet på Svalbard. Vi har i virkeligheten hatt tusen år med fredelig sameksistens med russerne, og de siste 200 år har grensen mellom de to stater vært den mest stabile i Europa. Skal denne situasjonen vare, og helst utvides til å favne hele Arktis og hele spekteret av klimapolitiske utfordringer, er diplomati og streben etter forutsigbarhet i militære handlingsmønstre av avgjørende betydning.

Etter tumultene rundt presidentvalget i USA må vi ha lov til å anta at europeiske allierte generelt, og Norge spesielt når det gjelder Arktis, kan nå frem bedre med klar tale. Ydmykhet er tradisjonelt en relativt ukjent egenskap for amerikanske utenrikspolitiske og militære aktører, men såpass realister er de nok at de lar seg påvirke av gjennomtenkte strategier og gode planer for måloppnåelse i en ny situasjon. Felles diplomatisk innsats kan gi vinn-vinn i Arktis. Joe Biden sier i sin utenrikspolitiske programerklæring at tiden for null-sum-spill er over, og at diplomati skal få en bred plass. Ta ham på ordet!

Kommentarer til denne saken