NATO-sjef Jens Stoltenberg har aldri vært sterkere retorisk. Etter 15 minutter under NHOs årskonferanse torsdag ble han belønnet med trampeklapp og en enda kraftigere oppslutning om støtten til Ukraina.


Den gang og nå: Stoltenberg tok – også med en passende dæsj humor – utgangspunkt i sitt første besøk på NHOs årskonferanse for 30 år siden, den optimistiske stemningen først på 1990-tallet og helt konkret bestrebelsene han som energi- og næringsminister bidro til for mer handel over grensen mot Russland i nord.

Anslaget plasserte taleren hos NHO; demonstrerte at NATO-sjefen visste hvor han var, og hvem han snakket for. Innledningen førte også Stoltenberg over til forståelsen av situasjonen: I dag er alt helt annerledes enn for 30 år siden; Europa 2023 er en grell kontrast til Europa den gang.

Stoltenberg redegjorde for utviklingen av krigen, for NATOs arbeid før invasjonen og frem til i dag, og for faren ved å undervurdere Putin-Russlands evne og enda sterkere vilje til å vinne Ukraina. Han gjorde det med enkle og konkrete ord, korte og effektive setninger, betoning av hovedpunkter og små pauser før eller etter nøkkelord. Og med et kroppsspråk som understreket tyngden og alvoret (selv om budskapet hadde tjent på at taleren sto stille med føttene i stedet for å trippe). Stoltenberg snakket uten manus. Han var hos tilhørerne.

Tre-punktlister er lange nok til å være komplette, korte nok til at publikum får med seg budskapet og husker. Stoltenbergs liste var slik:

1. Vi må investere mer i forsvar.

2. Det er farlig å gjøre seg avhengig av autoritære regimer.

3. Autoritære regimer finner sammen.

For hvert av punktene bød Stoltenberg på soundbites – fyndige, spissede setninger som lett kan siteres: «Våpen er veien til fred.» «Styrken på slagmarken avgjør forhandlingene.» «Krig er for alvorlig til å overlates til generalene … næringsliv er for alvorlig til å overlates til næringslivslederne.» «Butikk er også politikk.» Han snakket altså også direkte til direktørene og konsernsjefene i salen, advarte mot å la kortsiktige gevinster overprøve langsiktig sikkerhet.

Redegjørelsen ledet logisk til talens siste ord. Stoltenberg benyttet da det retoriske virkemiddelet antimetabolen, som var et kjennetegn i president John F. Kennedys taler, som her: «La oss aldri forhandle av frykt, men la oss aldri frykte å forhandle». Stoltenberg sa det slik:

«Hvis vi passer på NATO, vil NATO passe på oss.»

Stoltenberg var statsminister 22. juli 2011. Daværende statssekretær, den tidligere sjefredaktøren av avisen du nå leser, avdøde Hans Kristian Amundsen forfattet Stoltenbergs taler, og han skrev om prosessen bak 22. juli-talene i en bok han nesten rakk å gjøre ferdig (og som Stoltenberg og Amundsens kone Karen Marie Berg ferdigstilte).

Noen av lærdommene fra boken Vi er et lite land, men et stort folk er at enhver taler aller først i planleggingen må analysere situasjonen og forstå å tolke det aktuelle publikummet for hver enkelt tale. Amundsen poengterte at å skrive en tale handler om å finne de rette ordene til rett tid, tilpasset akkurat denne talens formål, publikum og omstendigheter.

Jeg er sikker på at taleskriver Hans Kristian Amundsen ville ha vært tilfreds med både innhold og form i det Jens Stoltenberg presenterte i Oslo Spektrum torsdag. Skulle noen av tilhørerne før talen ha tenkt at støtten til Ukraina nå bør dempes, måtte de være svært sterke i troen for ikke å la seg overbevise av NATO-sjefen.