Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I to kommentarartikler har politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim rettet kritisk søkelys mot en professor ved juridisk fakultet ved UiT, Øyvind Ravna.
Ved Universitetet i Tromsø kan man få en fribillett til reisen mellom akademia og aktivismen
Kritikken omhandler Ravnas sidegjøremål som rettslig medhjelper i saker som utfordrer Finnmarksloven. De som er interessert i kjernen av kritikken, kan selv gå på Nordnorsk debatt og lese den omfattende mengden av debattinnlegg som kom i kjølvannet.
Nordlys: Redaksjonelt linjeskifte eller palassrevolusjon i samiske saker?
Der vil man kanskje også få en erkjennelse som bør være tung å svelge for en utdanningsinstitusjon som UiT: I enkelte nordnorske akademiske miljø, eksisterer det åpenbart store blindsoner for hva som er god ytringskultur i et demokratisk samfunn.
Der likestilles kritikk og uenighet, med diskriminering på etnisk grunnlag.
Det ble illustrert på tragikomisk vis av to professorer ved UiT, Aina Westrheim Ravna og Kjetil Lenert Hansen. De er mildt sagt negative til at kritikk overhodet fremmes mot deres professorkollega.
Ikke fordi kritikken er feil. Men fordi han er samisk.
Fjellheims hardkjør og samiske barn og unge
De påstår, med stor selvsikkerhet og tilsvarende dårlig bevisførsel, at kommentarartiklene som kritiserer jussprofessoren vil føre til at samiske barn blir diskriminert på skolen.
«Vi skremmes til å holde kjeft», skriver professorene.
Ifølge deres logikk må alle ledere i norsk samfunnsliv fritas fra krass offentlig kritikk, hvis de er samer. Ellers vil barna lide.
De imøtegår ikke kritikken mot jussprofessoren på noe som helst relevant vis. De mener bare at den ikke burde eksistere.
Man kan trygt si at dette er intellektuell latskap. Det er også en effektiv måte å dempe eller stoppe debatt.
Det Aina Westrheim Ravna og Kjetil Lenert Hansen utviser, er dessverre symptomatisk for hvordan maktmennesker på en toneangivende kunnskapsinstitusjon kan gå frem, for å snevre inn ytringsrommet. Det kan man faktisk ikke forbigå i stillhet.
Kritisk søkelys av én enkeltperson velger de til og med å definere som fornorskning!
Man skal ha is i magen for å driste seg å delta i en debatt på premissene som de to professorene legger. Men siden premissen er svak, blir Westrheim Ravnas og Hansens konklusjon også vaklende og dårlig begrunnet. Og derfor lett å plukke fra hverandre
De argumenterer blant annet som om Fosen-aksjonen allerede er visket bort fra vårt kollektive minne. Det er kanskje fordi de belegger sine påstander med 12 år gamle forskningsresultater.
De samiske barna har i dag en generasjon av ungdom og unge voksne å se opp til, som er multimediale ytrings-strateger av rang.
I Fosen-saken slo samiske ungdomsorganisasjoner og aktivister seg sammen med Natur og Ungdom. De brukte sosiale og tradisjonelle medier systematisk for å løfte sine egne ytringer og meninger opp til nasjonale flater. De brukte også velutprøvde aksjonsmetoder som miljøbevegelsen kjenner godt til.
Det var en debatt-kompetent gjeng som sto på barrikadene. De ba ikke pent om lov å ytre seg. De bare gjorde det. De fremmet saken med kløkt og engasjement. Og de vant den norske offentlighetens oppmerksomhet, beundring og sågar priser for ytringsfrihet.
De fikk også gjennomslag. Gjennom å ytre seg kraftfullt og tydelig i offentligheten. Fosensaken er vi ikke ferdig med.
At de samiske stemmene stilner fremover i denne og andre saker, fordi en professor ved UiT får kritikk av en redaktør, ser jeg som høyst usannsynlig.
Samiske stemmer, gamle som unge, vil fortsette å høres og de vil fortsette å møtes med motstand i debattflatene. Det vil med stor sannsynlighet ikke skje fordi folk hater dem, men fordi ytringene og rollene deres tas på alvor.
En offentlighet som er blottet for ubehag, vil skape dårlige kår for frie ytringer
Det er jo det motsatte av diskriminering.
Det er allmenn ytringsfrihet i Norge. Det er en frihet vi nettopp har flagget ivrig for i dette landet. Jeg personlig har flagget for den med både norsk og samisk flagg.
Det er trolig lite nyttig for det samiske samfunnet at kritikk av én jussprofessors aktivitet, tolkes i absolutt verste mening av andre professorer. Å forholde seg slik til ytringsfriheten er garantert lite nyttig for UiTs rolle som utdanningsinstitusjon.
Professorer skal være ledere, lærere og forbilder ved et universitet. Dette er folk som skal hegne om akademiske frihetsidealer. De har nådd det høyeste akademiske nivået man kan ha i en norsk kunnskapsinstitusjon. På veien dit burde de ha møtt en mengde diskusjoner, debatt, kritikk, uenighet og ettergåelse av egne metoder, roller og resultater.
Ideelt sett burde de være vant til kritikk.
Jeg har lest noen fagfellevurderinger i min tid som forskningsformidler ved UiT. I realfag riktignok. Men der kan forskere møte ganske skarpladde tilbakemeldinger, blant annet når andre fagfolk vurderer deres forskningsmetoder. Hele fagfeltet er avhengig av at metoden er sterk, god og pålitelig. Offentlig fremmet kritikk kan avsløre humbug.
Derfor er den akk så ubehagelige kritikken viktig. Det er kjernen i vitenskapelig metode.
Det er ikke i monoton enighet vi finner demokrati og kunnskapsdannelsen. Det er i meningsbrytning. Og i saklig imøtegåelse av kritikk.
Det må alle barn og unge i Norge lære på de utdanningsinstitusjonene de går på.
Og det er ikke avisas ansvar, primært. Det er universitetets.
To kommisjoner har sett på ytringskulturen i det norske samfunnet i fjor. I tillegg kom en større undersøkelse om hets i kommentarfeltene i år.
Disse undersøkelsene viser at Norge stortsett har en sunn ytringskultur, selv om den sistnevnte rapporten merkelig nok konkluderer imot egne tall.
De forhatte kommentarfeltene inneholder nemlig kun 1,7 prosent språklige angrep hvorav kun 0,4 prosent er hatprat.
Redaktørstyrte medier bør jo sikte på en nullvisjon mot hatefulle ytringer også i kommentarfeltene på nett. Men 0,4 prosent er ikke langt unna.
Så har det seg sånn at ikke alle ytringer er behagelige å høre og lese, selv de som er godt innenfor rammene for ytringsfriheten. Men for det meste er ikke offentlig ytringsrom et farlig rom i Norge. Og det er fullt mulig å skille mellom diskriminering og krass kritikk.
Det bør i alle fall professorer på norske institusjoner kunne gjøre. Det er jo tross alt deres jobb å lære unge mennesker hva det innebærer.