I generajoner har fisket vært alt for Finnmark. Nest etter Lofotfisket kom Finnmarksfisket som vårkystens store sesong under loddetorskinnsiget. En armada av små og litt større fiskebåter fra Troms og mye lenger sørfra, stevna snorrrett mot nord, med velkjente lyder av Rapp, Grei, Union og Wickmann-motorer. Underveis visiterte de Tromsø både på nord og på sør, for hvilestopp og småhandel av proviant, redskap og heimkomstgaver. Gamle fotominner fra Tromsø havn, kjåka full av fiskebåter, vitner om Finnmarkfiskets store betydning. Og ennå kan man se sjarker helt fra Sørlandet med dieseldur og skumfoss om baugen stevne nordover på vårparten.

Hva Alta har med det å gjøre; så helt uten fiskevær-erfaring blir de jo bare forbigått av denne sesongfiskeflåten og kan heller holde på med sitt. Men en Altas alenegang ut av Finnmark og inn i Troms kan likevel gjøre Finnmark fortere fattig på sin rike fiskeressurs.

I utgangspunktet vil ikke det skyldes Alta, men heller den pågående politiker-villa strukturendring i fiskeriene, med stadig færre og større båter med oppsamla fiskerettigheter gjennom kjøp og salg av kvoter, samt nybygde båter med offshore aksjonsradius. Men flytter Alta sørover, vil det gi et rykk i folketømminga av Finnmark og trolig gjøre regionen mer og mer grissgrendt med økende utflytting.

How come? Omdanninga av multifiskeflåten til en fangsteffektiv og lønnsom få-fartøy-flåte, kalt Stor kyst, er i full gang. Med stadig mer effektive og høyteknologiske fangstmetoder som snurrevad, autoline og snurpenot, fanger de mer og mer på kortere tid. Slik blir de også mer lønnsomme, noe som vanligvis regnes som suksess. I tillegg får stadig flere fartøy frysekapasitet om bord, som før var forbeholdt trålerflåten, mens kystflåten hittil har levert dagfersk fangst på land. Stor kyst med fryseri kan nå fangste flere dager i trekk før levering. Fryseteknologien har også tilvent eksportmarkedet for norsk frossenfisk til kjøkkenhusholdninga. I Finnmark kan det bli tilstrekkelig med to fryseterminaler for landing av ombordfrosset fisk, en i øst og en vest.

Men dermed blir også grunnlaget for dagens ferskfiskbaserte fiskeindustri på kysten svekka, og dermed også livsgrunnlaget for sjarkflåten som bærer mye av fjordfolkets eksistens. Da får sjarkeierne nok en grunn til å selge både båt og kvote og gå på land, en tendens som har pågått en stund. Samla sett blir da fiskets samfunnsbidrag i Finnmark begrensa til rederiutbytte for fartøy fra hele kysten og mannskapenes individuelle fortjeneste. Og apropos det, mannskap på «Stor kyst» har hatt økende innslag av utenlandske gjestearbeidere, gjerne fra Øst-Europa.

Dermed slår en annen effektiv fraflyttingsmekanisme inn, nemlig den kystkulturelle. Fiske og fiskeri som før bar kystkulturen, var et allmanna-sysleri med felles erfaring og gjensidighet i naboskapet. Når da økt skolegang og med færre felles erfaringer på heimplassen, blir tilværelsen fort prega av unges kjedsomhet og økt fraflyttingsmotiv. Da er linken kort til bylivets lokkebilder. Dette gjelder for kysten på langs, men blir en særlig utfordring for grissgrendte Finnmark.

Hva da, du gamle fylke, med Vardøhus festning som minne om Norges langvarige markeringsbehov for sin sikkerhet nær russegrensen? Hvis det her skisserte perspektivet om Finnmark på vei til å kalles nasjonens siste villmark blir til fakta, da er vår nasjonale sikkerhet blitt temmelig vaklevoren. Slik sett kan Altas mulige innlemming i Troms være et alarmsignal for regjering, storting og forsvar, med de implikasjoner det har for Norge og NATOs sikkerhet: å svekke fylkets folketall med mer enn en firedel.

Og da blir det viktig å tenke mottrekk, som at forfall av gamle næringer kan åpne for ny og mer stabil industri. Så derfor, politiker med bekymringsrynker, gi da heller Finnmarks befolkning incitamenter og livsgrunnlag nok til å stå imot med trivsel og pågangsmot, istedenfor grunn til å deppe og duppe.