Hver og en av oss må stå opp mot rasisme, diskriminering og intolerante holdninger. Første bud er faktisk å erkjenne at problemene eksisterer.

Statsråd Marthe Mjøs Persen deltok forleden på åpningen av Sametinget, og hadde også møter med samiske organisasjoner om regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering. Denne handlingsplanen skal bidra til en fornyet og forsterket innsats i kampen mot rasisme og diskriminering.

Vi er mange som blir utsatt for hverdagsrasisme – enten mer direkte eller i form av subtile fordommer. Å bli mistenkt eller beskyldt for å være tyv, er svært inngripende og krenkende. Men, ting behøver ikke å være svart-hvitt. Det finnes veldig mye godt i alle mennesker, og med dette som utgangspunkt finnes det også håp og kjærlighet.

En næring som jeg kjenner godt er reindrift. Derfor bruker jeg reindrift her for å gi et eksempel på rasismens fotavtrykk. Det store spørsmålet er hvorvidt den strukturelle rasismen forårsaker hverdagsrasismen - eller omvendt, særlig i reindriften. Det er vanlig at reindriften blir til en skyteskive, hvis noen utenfor føler at deres interesser blir beheftet av reindriften. Krav om at reindriften skal være ute av området når elgjakta starter - eller at rein skal forsvinne til de høyeste fjelltoppene, er hårreisende.

Det mest skremmende er at det faktisk finnes støtte hos samfunnsinstitusjoner til slike krav. Jeg har nok av erfaringer til å påstå at hverdagsrasisme i Storgata er gjenklang av en inngrodd og langvarig strukturell rasisme.

Et grunneierlag i Lyngen påstår at rein på Lyngenhalvøya har ikke beiterett under tregrensen, eller at det ikke skal utøvers reindrift i lavere liggende områder. Saken ligner på den i Sortland, hvor grunneiere stevnet reindriften, men tapte i den høyeste rettsinstansen. Reindriften har driftsrettigheter uavhengig av grunneierforhold.

Grunneierlagets klage har mange logiske brister, men som en sørsame sier: forklaringen kan være at det er uvant å gjerde inn innmarka, når finnjaging har blitt en vane og tradisjon – at det i bunn og grunn dreier seg om at man ikke tåler å se eller høre verken rein eller samer, om så i utmark. Derfor velger man å søke hjelp i håp om å få fjerna reindriften ved å underkjenne og bestride dens grunnleggende rettigheter.

Landbruksdirektoratet besvarte klagen i juli. Svaret er som et gufs fra fortiden. Det speiler en holdning som ikke står i stil med nyere rettsavgjørelser, folkeretten og intensjonen bak sannhets- og forsoningskommisjonen. Direktoratets svar gir reindriften 100% skyld/ansvar og samtidig frikjennes bonden for enhver forpliktelse.

Dette er som avskrift av reindriftsloven fra 1933 – en lov som var en assimilasjons- og segregasjonslov, begrunnet ideologisk ved at reindriften og samekulturen var mindre utviklet enn landbrukskulturen, og dermed måtte vike.

Direktoratet skriver at beiteretten gjelder på fjellet, uten å definere rammen og rekkevidden. En viss balanse hadde vært på sin plass. Nibios kartportal (reindriftens arealbrukskart) får også passet påskrevet. I runde ordelag trekkes det tvil om kartenes troverdighet.

Direktoratets svar er som "bensin på bålet" – ja, støtte til krefter som stiller spørsmål ved eksistensen til reindriftssamer.

Det finnes sterke krefter som demoniserer samer og i særdeleshet reindriften. Organisasjoner som Etnisk og Demokratisk Likeverd, visse jurister og forskere hviler ikke. Til tross for at den reindriftssamiske kulturen står på spill og at næringen er i dyp krise, så fortsetter rasismen ufortrødent mot et mål: å utslette samenes historie – den som kontrollerer fortiden, kontrollerer også fremtiden.

Et klassisk eksempel på strukturell rasisme er også vern-for-bruk av reinbeiter (nasjonalparker). Miljødirektoratet legger til rette for kommersialisering og masseturisme, jfr besøksstrategier og tilretteleggingstiltak. Slike inngrep er brudd på folkerettslige prinsipper. Vindkraftutbygginga på Fosen blekner i forhold til omfanget av vern av reinbeiter og konsekvenser det har for tradisjonell og nomadisk reindrift.

Industrielle tiltak er statiske og transparente, de gir tross alt kompensasjon og muligheter for forebyggende tiltak. Verre er det med fragmenterte inngrep som forsterker hverandre med negativt fortegn for reindriften.

Reindriften må bære byrden av vern og utbygginger. For hvert sekund forsvinner livsgrunnlaget. Lover og forskrifter gagner systematisk majoritetsbefolkningen. Gjennom ulike feedback-mekanismer føres de nedover i systemet, der enkeltpersoner i institusjonene ikke er rasister - men i mangel av kunnskap oppstår strukturell rasisme og diskriminering.

Miljødirektoratet har som mål å etablere rovdyrstammer på Lyngenhalvhøya, og det har de sannelig lykkes med, til tross for at området er såkalt rovviltfritt i forvaltningsplan for rovvilt (region 8). Digresjon: det tragiske blir forsterket av at erstatningssatser for rein kun utgjør 1/4 av den faktiske markedsverdi. Og enda verre: det erstattes kun ca. 30% av tapte dyr til rovvilt.

Lyngsalpan-rein er landsdelens tyngste (se ressursregnskap) og har derfor mye større total økonomisk livdyrverdi og bevaringsverdi, med alle innsatsfaktorer inkludert, enn det Miljødirektoratet legger opp til. Det er her det begynner å skurre kraftig, og hjelpeløsheten blir som en trøst i seg selv mot maktesløsheten.

Reindriftens medvirkning og reelle påvirkning er dessverre svak hos mange kommuner - og også hos mange andre fagsektorer. Det kan være enkelttilfeller hvor samarbeidet fungerer godt, særlig i områder med inaktiv reindrift. Jeg jobber selv i Tromsø kommune - en kommune som er profesjonell og med betydelig kompetanse- og kunnskapsressurser. Jeg har stor respekt for Tromsøs ordfører Gunnar Wilhelmsen som fremsatte privat forslag om strategi mot diskriminering og rasisme. Saken ble vedtatt av formannskapet. Konkret skal det utarbeides handlingsplan. Realisering av handlingsplanen forutsetter friske midler, men som med alt annet kan krevende kommuneøkonomi med mange forventninger fort bety nedprioritering av slike saker.

Ordføreren nevner partene i arbeidslivet som aktuelle samarbeidspartnere. Her bør også samer og reindriften kobles på.

Med dette som bakteppe er det håp om at det igangsettes brede prosesser i Tromsø kommune, hvor nøkkelpersoner, innbyggere og tillitsvalgte har en fremtredende rolle, nettopp for å forankre prosessen og bidra til eierskap.

Som akademiker har jeg god tro på at lærende og bevisstgjørende prosesser er det som må til for å endre holdninger og motvirke fordommer. Gevinsten er samarbeid, empati og raushet. Tromsø kommune har gjort det før, særlig med innføring av samisk klasse på ungdomstrinnet - min hjertesak som ble en realitet - et viktig ledd i å stanse en sakte språkdød.

Avtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget kan også sees som ledd i arbeid mot rasisme og diskriminering, og kjære politikere: det MÅ avsettes ressurser til de ulike tiltakene i avtalen. Handlingsprogram for 2023-2026 i Tromsø er under oppseiling, det er en kjempeanledning til å omsette ord til handling.