Mitt navn er Paul Ante Sara Danielsen, men dere kan kalle meg Paul Danielsen. For når jeg skriver under på kontrakter og vilkårene til Netflix og HBO, står det «Paul Danielsen». På innleveringer ved universitetet eller på navneskilt på konferanser skriver jeg «Paul». Ved formelle anledninger blir det ofte «Paul A. Danielsen», eller om jeg virkelig må, «Paul A. S. Danielsen».

Det er liksom bare mye enklere, ikke sant? Det ruller lettere på tungen, ikke så mange navn å forholde seg til. Kort og konsist, velkjent og internasjonalt, samtidig med tydelige røtter til Skandinavia og Norge.

Jeg er 183 cm høy (i passet står det 181 cm, men jeg drar den litt ekstra for å kunne si jeg er «6ft tall» slik damene elsker å høre). Jeg snakker en slags akademisk, snobbete tromsødialekt hvor «isje»-lyden har blitt byttet ut mot «ikke». Tonefallet er mer likt en gammelformell nordnorsk dialekt, tenk politisk redaktør Skjalg Fjellheim med sine Manhattan/SoHo-briller alle forfattere og intellektuelle stille anerkjenner som uniformen deres, og med et ordforråd fra 1840-tallet. Ofte skriver jeg meldingene mine på bokmål, som til dels kan skyldes mange journalnotater i jobb og praksis, og formuleringer fra universitetet som krever formalitet og presisjon. Det tar seg sjeldent godt ut å skrive «æ tænke hanj Søren Kirkegaard ...» i et essay i ex. phil.

Når min samiske bakgrunn blir gjort kjent for omverdenen, blir jeg som regel møtt med «åh, så stilig! Det er sykt kult!», «eier du kofte?» eller «kan du samisk også?», med beste intensjon og sann begeistring. Det blir ofte oppfattet som eksotisk og annerledes på en positiv måte. Man skiller seg ut, noe eget, slikt som ofte blir satt pris på i et mer individsentrert moderne samfunn, hvor de indre opplevelser, fargerike meninger og løsrivelsen fra storsamfunnets tradisjonelle normer som snevrer og krenker friheten til hvert menneske blir sett på som en ærbødig reise. Til tross for denne glamoren, vekkes det en forlegenhet, jeg blir blyg og vag, til og med kan jeg bli irritert i møte med slike vennlige smil og interesse.

Samer er i vinden for tiden. Aksjonister, forkjempere for urfolks menneskerettigheter og den tidløse motstand mot Staten har preget nyhetsbildet den siste måneden. Man bor under en stein som selv vinden på Fosen ikke lar rikke, om saken ikke er gjort kjent hos deg. Uansett, noen vil si at å bli båret av politiet kledd i kofte er blitt en ny del av den samiske identitet, om jeg får stjele vitsen til Mikkel Berg-Nordlie fra hans opptreden fra Nytt på Nytt.

Saken vekker motstand i meg. Hvorfor kan ikke vi samer bare gi litt av landet til storsamfunnet? Hvorfor syte, det virker skammelig å legge seg utenfor et departement kledd i kofte og joike. Jeg kjenner på skam og flauhet, irritasjon og sinne. Den samme følelsen når omverdenen møter meg med begeistring og nysgjerrighet på meg og min kultur.

Dette er virkelig synd. Jeg synes synd i meg selv, som etter et helt halvt liv står her og tenker og føler på at vi samer er så kravstore og spør andre samer «hvor er det blitt av skammen vår?». Å ha opplevd gjennom min oppvekst press på å tilpasse meg, skjule deler av meg og min bakgrunn, ja til og med etterlikne omgivelsene i frykt for å stikke ut hodet og få det kappet av. For det var slikt som skjedde – samisk dialekt, å være kort, si «åti» og «tj-økken», falle inn under stereotypien som same gjorde en selv offer for påpek og narr. På treningsstudio hvor voksne menn samtalte om hvor ufordragelig samer er og deres klaging på alle slags rettigheter, at de til og med krever å ha samiske skilt i byen, ufordragelig! Femten år gamle Paul sørget for i nevnt situasjon å holde kjeft, ikke lage lyd, ja til og med ikke se mot disse mannfolkene. Jeg har vel også følt meg utrygg og usikker i oppveksten, som jo ikke gjorde saken noe enklere.

Samtidig som jeg hyller alle som fremmer samenes sak, så er det ikke alle som er like komfortabel med dette. Ja, noen samer vil til og med mene imot og hate når andre samer står opp for seg selv og sin folkegruppe. Dette skjer av gode grunner, om ikke kun av rasjonell og saklig forstand - det tør jeg å påstå etter mange personlige erfaringer som vi alle med samisk bakgrunn kan kjenne oss igjen i – ja, alle med flerkulturell bakgrunn, familie i fattigdom, skavanker og annerledesheter som gjør en sårbar.

Så vel som å kjempe for en sak, er det viktig å anerkjenne disse sidene og tillate hver enkelt å reise sin egen reise, ta egne valg, å kunne komme frem til egne synspunkter på hvem en selv er og hvilke meninger man skal bære på vegne av en større gruppe. Dette er også en oppfordring til hver enkelt å undre seg og spørre seg selv: «hvor kommer skammen min fra?», og om man ønsker å la seg styre av dens jernhånd.