Midt i februar oppnevnte regjeringen en topptung energikommisjon. Siden den gang er vondt blitt til verre for strømkundene. I løpet av ett års tid er norske strømpriser kommet helt ut av kontroll. Her i nord kan vi glede oss over at krisen ikke har nådd oss, men det eneste som er sikkert er at det ikke finnes noe magisk sperrebånd som hindrer at også vi blir dratt inn i den samme galoppen.

Allerede i februar bebudet regjeringen at strømkrisen skulle granskes. Den topptunge energikommisjonen er nå halvveis i sitt arbeid med å avdekke hva som forårsaket krisen. Mens utvalget jobber med sitt, skal kraftbransjen samles den 6.-7. september i Bodø for å snakke om hvordan Nord-Norge kan bli en vinner i det grønne skiftet.

En arena som like godt kan benyttes til å sette søkelyset på næringens innavl og en nærmest kartell lignende organisering. For det er ikke markedsrisiko, forsyningssikkerhet, pris til forbruker eller kabler til utlandet som truer nasjonens framtid mest.

Kraftbransjen med sine myndighetsorganer har til alle tider vært en nærmet fullstendig lukket arena. En arena der det florerer av uformelle og formelle bindinger mellom personer i Olje- og energidepartementet, NVE, Statnett og Statkraft. Et firkløver som gjerne lyder navnet Firerbanden. Rundt dem har 4-5 store private aktører nærmest hatt fritt spillerom om til å påvirke en politikk som har ført norsk energi på ville veier.

Det er dette som må granskes. For det trengs ikke flere utredninger om hva som fysisk skjer i strømforsyningen, effekten av kabler og prisingen til forbrukere. Kunnskapen er der, men det har passet næring og myndigheter dårlig å snakke åpent om risikoen i systemet.

Det skyldes at alle har vært tjent med å kjøre på med nye prosjekter. Gevinstene har vært enorme, statsstøtten likeså – og inntil nylig har det knapt vært noen protester.

Politikerne på alle nivåer har god grunn til å rasle med sablene. Varsler om makspris på kraft og krav til fyllingsgrad i magasinene er allerede lansert for å berge søringenes lommebok. Men det må mer til. Norsk kraftbransje trenger at noen utenfra virkelig titter dem i kortene.

Et eksempel er de massive konflikter rundt vindkraft. Myndighetene har siden tidlig på 2000-tallet stilltiende godtatt utbyggingsavtaler som framstår som rene bestikkelser til rettighetshavere, grunneiere og lokalsamfunn. Fortsatt pågår disse prosessene med overtalelse og lokking. På land førte galskapen til statlig prosjektstopp. Til havs vet man ikke hva som venter når havvind skal inn der fiskeriene pågår.

Uten at man griper fatt i hvordan de ulike private og offentlige aktørene i markedet styrer slike prosesser til sin gunst og ikke forbrukere og bedrifter, står Norge overfor en vedvarende energikrise.

Ikke minst her i nord risikerer vi de neste 10–20 årene å miste det kraftoverskuddet vi har til et umettelig marked sørpå. I nord kan vi heller ikke fortsette å selge inn at det nærmest er fritt fram å bygge vindmøller. Vindmøller er i sin karakter det reneste hærverk av naturen. Konsekvensene er formidable visuelt med dertil enorme protester. Nord-Norge har også en samisk befolkning som har sine liv knyttet til reindriften. Om dette er det avsagt en knusende dom i Høyesterett. Domstolen har slått fast at vindkraftanleggene på Fosen er ulovlig bygget. Det som er ulovlig bygget skal etter norsk lov rives, men i Olje og Energidepartementet treneres en slik avgjørelse. De vil vente og se.

En slik holdning er bare nok et eksempel på hva som truer hele kraftnæringens legitimitet, mens myndighetene framstår som del av et ormebol som ikke er en rettsstat verdig.

Og det er dette man må snakke om når kraftbransjen møtes i september for å diskutere framtiden i nord.