Hjertestans! Pasienten kom inn på operasjonsstua i full fart. Kniven ble satt klokken 19:56 som er ordspråk på operasjonsstuen og betyr at kirurgien startet. Klokken 20:01 hadde teamet etablert en krets til hjerte/lungemaskinen som tar over sirkulasjonen til kroppen. Det tok 5 minutter.

Teamet kunne trekke pusten og hente seg litt inn, nå sirkulerte blodet i kroppen igjen. Det kirurgiske teamet fortsatte arbeidet med å reparere hjertet. Dette teamet er helt og totalt avhengige av hverandre, at alle vet hva de skal gjøre og at kommunikasjonen er som en strømførende linje. Det må gå fort og hver minste forsinkelse minsker sjansen for overlevelse.

Pasienten overlevde og ble flyttet til intensiv for videre behandling, en krevende behandling som kun erfarent personell kan gjøre.

Et hjerte som stanset fordi kroppens blodårer ikke klarte mer, noe stoppet blodtilførselen, men som etter intens innsats av kvalifisert personell, nå pumper blod rundt i kroppen igjen og personen som eier hjertet forhåpentligvis snart er klar for et normalt liv igjen. Det er verdt all innsatsen, alle årene med erfaring og alle årene med trening, sammen, som et team.

Dette er noe av det vi gjør på Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Noen ganger går det på bekostning av familie og eget liv.

Det er en del av det å være helsepersonell, tenker du, men hva skulle vi gjort uten helsepersonell som gang på gang forsaker eget liv og egen familie for å redde en annens?

Ikke ta de for gitt for plutselig orker de ikke mer, de finner noe annet å gjøre, som betaler bedre og som ikke krever at ens egen familie må vente med middagen, at mamma eller pappa går glipp av fotballkampen og den strålende målgivende pasningen som kom akkurat i dag. Som går glipp av nok en turnoppvisning eller rett og slett er for sliten til å være entusiastisk over dagens opplevelse med klassen i fjæra.

Ikke ta de for gitt. For hvem skal da gjøre den jobben? Hvem skal redde livet til kanskje en av dine nærmeste?

Hva er poenget med det jeg skriver her? Poenget er å få fram hvor viktig det er å ta vare på kompetanse og erfaring, ikke hele tiden drive med brannslokking.

«UNN er i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er kritisk og vi kom skjevt ut allerede i januar. Kurven peker mot et alvorlig underskudd og ingen signaler som tyder på mer penger til UNN neste år», skrev sykehusdirektøren ved UNN Tromsø til sine ansatte denne uken.

Det dette handler om er at ledelsen ved sykehuset og helseforetakene, samt de som sitter på pengesekken der sør, de må se at det fungerer tydeligvis ikke slik vi er organisert nå, da hadde vi ikke hørt om underskudd og innstramminger år etter år.

For oss som arbeider pasientnært handler ikke hverdagen om tall, budsjett og innsparinger. Det handler om å redde liv, om å gjøre en forskjell for den nordnorske befolkningen. Alle mine kollegaer er folk som gjør sitt ytterste for pasientene, hele tiden. I møte med pasienter gjør vi vårt beste for å skape et rolig og godt inntrykk, men vi biter tennene sammen til tider fordi det eneste vi stort sett hører er at vi må spare mer penger.

Ingen motiveres av å få høre at vi går med underskudd, at vi må spare, at vi må se på prislappen på alt vi bruker. Selvfølgelig skal vi ikke sløse, men det er småpenger i den store sammenhengen. Det er ikke der problemet ligger.

«Innleie fra byrå og utstrakt bruk av overtid er hovedårsakene til at personalkostnadene er skyhøye», skriver sykehusdirektøren videre. «Vi er tvunget til å dra i nødbremsen».

Hva med å satse på erfarne og lojale medarbeidere? Ta vare på sine egne og sørge for at de blir. Sånn som det er i dag er det store ulikheter i lønn og arbeidsforhold fra sykehus til sykehus, fra avdeling til avdeling. Per nå er vi ikke konkurransedyktige når det kommer til disse to vilkårene og det skaper frustrasjon og flukt fra yrkene som arbeider pasientnært. Da fyker kostnadene med innleie og overtid til værs. Og det går på bekostning av langt på vei viktige investeringer og nybygg.

Kvalitet og pasientsikkerhet er satsingsområder i helsetjenesten, men er det kvalitet og pasientsikkerhet når dyktige og erfarne fagfolk slutter på alle avdelinger på UNN? Det burde være en varsellampe som lyser knallsterkt på alle styremøtene til Helse Nord, men også på regjeringskontoret til Helse- og omsorgsdepartementet.

Det negative må tas i ledergruppen og på departementsnivå, ikke ut til de ansatte som står på dag og natt for å få ta vare på pasientene, som er det vi gjør på et sykehus. La de få ha fokus på pasientens beste.

Økonomi er et ledelsesansvar, om de som sitter med det ansvaret ikke får det til, ikke legg byrden på fagfolket som arbeider med pasientene, de gjør jobben sin.

Nå skal ikke jeg si at jeg har løsningen på disse problemene, ei heller at det er enkelt å drifte så store foretak, men at et sykehus forventes å gå med overskudd er en utopi. Det må bevilges mye mer penger til det offentlige.

Vårt offentlige helsevesen burde være det aller beste!

I stedet er det et offentlig helsevesen som rakner. Og det rakner, i alle kanter.