Anna har polske foreldre og vokser opp i Kautokeino der hun snakker samisk i barnehagen, på skolen, blant venner og søsken.

Berit bor i Horten. Alt hun vet om samer, er at de driver med rein. En dag får hun vite at farmor, som kom fra Røros, hadde samisk mor.

Anki Gerhardsen har et innlegg i samtiden.no der hun spør: Hvordan vet du at du er same? Kriteriene for å stå i Sametingets valgmanntall skal ikke være det absolutte svaret, men de er viktig i styringen av det samiske samfunnet. Ut fra dem kan Berit fra Horten være med i samemanntallet, for hun har en oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk. Anna kan ikke melde seg inn, selv om hun snakker samisk like godt som reineierne på vidda, for verken hun selv eller noen foran henne i slektstreet har samisk som hjemmespråk.

Jeg har konstruert Anne og Berit for å illustrere avstand og nærhet til språk og kultur. En person som har samiske foreldre kan lære språket og få god innsikt i kulturen selv om hun vokser opp i Horten. En som Berit kan like gjerne være fra Alta, Tromsø eller Hamarøy. For de fleste som bor i eller tett inn på de samiske områdene, mangler innsikt i folkets språk og kultur. Om du tviler på den påstanden, kan du for eksempel be dem om å lese samiske stedsnavn som står på veiskilt og kart.

Gerhardsen etterlyser mer oppmerksomhet i norske media omkring spørsmålet hun stiller, for det går dypere enn krangel om bilder på hermetikkbokser og iskremreklame. Det handler om hvem som skal få lov til å drive med duodji (samisk håndverk), hvem som skal formidle samisk historie, joike, være samisk forfatter eller kunstner. Det er vanskelige spørsmål, og verst når det blir stilt mellom våre egne. Er du virkelig same, og hvordan kan du vite at du er det? I sin ytterste konsekvens handler det om hvem som skal styre det samiske samfunnet. Tendensen vi så under siste sametingsvalg viser at dette må drøftes, uansett hvor smertefullt det kan være.

Utnytter kravene

Jeg vil påstå at valgvinneren Nordkalottfolket er et parti som for tiden utnytter de svært lave kravene for å være med i samemanntallet til å motarbeide samiske rettigheter og kultur. I en valgdebatt på NRK TV påsto deres presidentkandidat Torill Bakken Kåven at sametingsrepresentanter som bare kan norsk, blir diskriminert. For meg virker en sånn påstand latterlig, når motkandidaten Silje Karine Muotka ikke får bruke morsmålet sitt i debatten, for det har Kåven aldri lært.

Nå kan Kåven med rette forklare at det skyldes staten sin fornorskningspolitikk. Men hun går lengere enn det. Hun mener at norsk kan være det nye samiske språket. På en rekke områder prøver hun å skru tilbake rettigheter og framgang som samene har oppnådd siden Alta-kampen.

“Det er mange som er redde for at de svært lave kravene for å være med i (same)manntallet kan skade det samiske på sikt. At språk og tradisjonell kultur ikke lenger er bærebjelken blant medlemmene, men heller en slags svevende urfolkseufori blant nordmenn med interesse for slektsgranskning,” skriver Anki Gerhardsen.

Hun kan ha rett i at noen melder seg inn i manntallet i en svevende urfolkseufori. Men i den andre enden av skalaen kan det være folk som skriver seg inn for å undergrave samisk kultur og rettigheter.

Et par generasjoner har vokst opp etter kriteriene for å være en sametingsvelger ble utformet. Jeg er fra Kvænangen. Da de eldste kildene ble til, bodde noen hundre mennesker rundt denne fjorden. Nesten alle var samer og de hadde nært forhold til Indre Finnmark. Fra 1700-tallet kom folk flyttende østfra og sørfra. Innflytterne har fått stater som ivaretar deres kultur; norsk i Norge og finsk i Finland. I begge landene blir det forventet at innvandrere skal integreres.

Er det da unaturlig at tilflyttere blir integrert i det samiske samfunnet?

Fargerike slektstre

Jeg mener nei, og at man kan følge samme prinsipp som når personer skifter statsborgskap. Da handler det om botid og kjennskap til kulturen, om å være i stand til å forstå og identifisere seg med folket man kommer til, deres verdensbilde, verdier og behov. Men å få det til er ikke enkelt når man bor hos et urfolk der de fleste har blitt assimilert slik at deres egen kultur har blitt fremmed for dem.

Slektstreet mitt er fargerikt. Etternavnet har jeg fra en av de åtte oldeforeldrene mine, en gruvearbeider som kom fra Trøndelag til Kvænangen og fikk en gutt med ei jente som han forlot. Sønnen vokste opp hos de finsk- og samisktalende besteforeldrene sine.

Går vi tre generasjoner tilbake har vi alle 14 personer foran oss på slektstreet, og slektstrærne våre blir mer brokete og fargerike for hver generasjon som kommer.

Verden endrer seg. Å være same kan ikke for alltid være nøyaktig det samme. Om den samiske nasjonen skal overleve, må kriteriene ivareta kultur og identitet. Det omfatter mye, men jeg vil begynne med å sitere høvding Jurema de Oliveira fra Peru som mener det er et godt tegn at en del hvite kontakter henne for å lære urfolkets språk.

– Dette synes jeg er respektfullt, rørende og fint. Og jeg anbefaler det for alle. Å lære litt av språket er den beste måten å forstå en annen kultur på, mener de Oliveira, i følge NRK-korrespondent Arnt Stefansen.