Hybride trusler har blitt et nytt sentralt begrep i innenfor sikkerhets- og beredskapsfeltet de siste årene. Hva ligger i dette noe tvetydige begrepet, hvordan arter de hybride truslene seg, hvem er truet? Og ikke minst, hvem har ansvaret for å møte hybride trusler og hva slags virkemidler og fullmakter må til for å møte denne type trusler?

I Forsvarsjefens fagmilitære råd som ble lagt fram i høst ble det flere ganger henvist til hybride trusler. I PST og DSB sine trusselbilder er hybride trusler trukket fram som en utfordring både innen det sivile samfunnssikkerhetsarbeidet og i arbeidet med nasjonens eller rikets sikkerhet. Hybride trusler kan defineres som synkroniserte, skjulte angrep på virksomheter og samfunn med et bredt sett av ødeleggende virkemidler. Det kan dreie seg om kombinasjoner av falske nyheter, politisk og økonomisk press, påvirknings- og skremselsmetoder, cyberangrep og skarpe våpen. Målene vil være å oppnå innflytelse over politiske, sosiale og økonomiske veivalg, styre samfunnsutviklingen og få kontroll over områder og/eller verdier. Regjeringen har nå ute på høring en utredning fra et utvalg som har foreslått en ny krisefullmaktslov som skal gi Regjeringen større fullmakter til raskt å handle i ekstraordinære kriser, blant annet hybride angrep. Dette reiser spørsmål om hvem som har ansvaret og hvor raskt og hvor omfattende reaksjonen må være, og spørsmål rundt ressurser og ivaretakelse av demokratiske prosesser ved ekstraordinære trusler mot samfunnet.

Hva er hybride trusler?

Hybride trusler er ikke noe nytt, men har fått ny aktualitet som et verktøy for både statlig og ikke-statlige interesser. Det som tidligere er blitt kalt ukonvensjonell krigføring har fått nye verktøy knyttet til blant annet sosiale media, angrep via eller rettet mot IT-systemer, dronebruk, så vel som samfunnets økte avhengighet av kritisk infrastruktur. Mens det en kan kalle hybride eller ikke-konvensjonelle angrep tidligere var knyttet til andre stater, er hybride trusler og angrep også blitt et verktøy for ekstremist- og terrororganisasjoner og godt organiserte kriminelle organisasjoner. Hvis flere av disse opererer sammen, vil trusselnivået fort eskalere.

Det ligger i definisjonen at hybride trusler kommer i nye former og endrer seg underveis, og kan ha forskjellig volum og utstrekning. Begrepet brukes som oftest i flertall, dvs at det vil være flere sekvensielle og/eller parallelle trusler en må forholde seg til. Begrepet fikk særlig vind i seilene i de skjulte angrepene fra Russland mot Ukraina, der kombinasjoner av falske nyheter, svertekampanjer og konspirasjonsteorier, påvirkning av valg, oppvigleri og hærverk, angrep på kritisk infrastruktur, cyberangrep og elektronisk krigføring gikk over i terror, og kulminerte med paramilitære og ikke- regulære styrkers angrep inne i Ukraina. Et kjennetegn ved hybride angrep er at angrepene vil skje i det skjulte for å destabilisere, skape forvirring og avlede oppmerksomheten, for deretter å kunne gå over i reelt maktmisbruk, i utpressing og kanskje voldelige angrep for å få kontroll over en funksjon, en virksomhet et territorium eller en befolkningsgruppe.

EU fokuserer særlig på trusselen mot informasjonssamfunnet, grensevern og kritisk infrastruktur. Et eksempel på angrep på grensevernet er russernes tilrettelegging for en immigrantstrøm inn mot Norge i oktober 2015, noe som førte til kaos i grenseområdene i Øst-Finnmark. Med begrensede ressurser og manglende forståelse fra sentrale myndigheter, hadde politi og grensevakt liten kontroll med bakgrunn og motiver til de mange fra et tyvetalls nasjoner som kom over grensen til Norge, hvorav mange kom fra Syria og Afganistan. Det regjeringsoppnevnte utvalget som foreslår en egen fullmaktslov for ekstraordinære krisesituasjoner peker særlig på hendelsen på grensen i Storskog når de argumenterer for utvidede fullmakter til Regjeringen uten å gå om Stortinget.

Hvem har ansvaret for å bekjempe hybride trusler?

Det sammensatte og skjulte formatet ved hybride angrep og gjør at det også vil være uklarhet knyttet til hvem som skal møte en hybrid trussel. Hvis en starter med falske nyheter vil ikke dette nødvendigvis være en straffbar handling. Det blir da en sak for folk flest, virksomheter og andre som omtales og rammes, samt media for å avsløre og imøtegå disse. Påvirkning av valg vil være en sak for valgmyndigheter, oppvigleri og hærverk en sak for ordenspolitiet, cyberangrep en sak for virksomhetene som rammes, bransjeorganer og det sivile og militære cyberforsvaret, terror en sak for spesialstyrker fra politi og forsvar. Eksemplene ovenfor illustrerer at ansvaret vil være fordelt på mange og lett pulverisert eller preget av silotenkning.

De hybride truslene vil i stor grad vil være et sivilt anliggende, og først og fremst et hovedansvar for politiet. Det vil dreie seg om en kombinasjon av illegale handlinger som oppvigleri og hærverk, organisert, ulovlig masseinnvandring, smugling og kriminalitet, cyberangrep og utpressing. Først i sine mer ekstreme stadier og synlige stadier med simulerte eller faktiske fysiske angrep, og irregulære tropper med våpen vil det være et spørsmål om rikets sikkerhet, hvor de militære myndigheter får et hovedansvar. Et stort dilemma er at mens størsteparten av ansvaret for en tidlig respons mot hybride trusler ligger på sivil side, så er det de militære som sitter på størst kunnskap og et bredest sett av verktøy. For Regjeringen vil det være et vanskelig spørsmål om i hvilken grad en skal bruke militære ressurser på det som er sivile anliggender, og hvem som skal lede dette arbeidet. I den foreslåtte krisefullmaktslov vil Regjeringen selv kunne bestemme dette i «situasjoner der kritiske samfunnsfunksjoner eller andre tungtveiende samfunnsinteresser er truet som følge av en eller flere alvorlige hendelser». Spørsmålet er om det sivile samfunnet er forberedt på å ta dette ansvaret.

I Forsvarssjefens fagmilitære råd 2019 hevdes følgende: «Evnen til å håndtere hybrid krigføring i en konfliktsituasjon er for liten, og det trengs kompetanseheving og bevisstgjøring fra taktisk til strategisk nivå, både i sivil og militær sektor. Håndteringen av enkelthendelser vil først og fremst foregå sektorvis og gjerne på lavere nivå. Hovedutfordringene er derfor å oppdage, forstå og attribuere eventuell hybrid virkemiddelbruk og vurdere sammenhenger og intensjon. Det er et behov for å forbedre evnen til tverrsektoriell situasjonsforståelse, informasjonsflyt og samarbeidsmekanismer. Kommunikasjonsløsninger og liaisonfunksjoner må utvikles videre».

Hybride trusler – politietaten må ta grep og ha de nødvendige ressurser

Det ligger i diskusjonen ovenfor at mye av ansvaret når det gjelder hybride trusler ligger ute i regionene og i særdeleshet hos politiet i de enkelte politidistrikt. Politidistriktene sliter imidlertid med for mange oppgaver og for få verktøy. Her kreves det et kompetanseløft og nye ressurser, med større kapasitet og myndighet i regionene. Her kan en lære av innsatsen i resten av Europa. I EU har man bygd opp en egen sivil overvåkningsenhet i INTCEN-EU’s etterretnings og situasjonssenter med tette koblinger mot regionale aktører på utøvende nivå. EU lanserte også i 2019 et Varslingssystem mot desinformasjon, og regionale kommunikasjonssentra for å imøtegå falske nyheter og desinformasjon.

Skal en sikre en god håndtering av hybride kriser og en fornuftig bruk av en krisefullmaktslov, kreves at en regionalt er i stand til å gi et riktig bilde av de kriser som oppstår. Mye av arbeidet med å bygge opp en beredskap bør sentreres rundt kapasitets- og kompetansebygging i politidistriktstabene. Det vil være behov for å styrke politidistriktenes etterretningskapasiteter på et bredere sett av områder, og å en kontinuerlig overvåknings- og analysekapasitet. Det må være enkelt for politidistriktene å koble seg på nasjonale ressurser av relevans, inklusiv de militære etterretningsressursene. Det vil hjelpe på om også de militære ressursene på dette området i større grad desentraliseres. For politiet blir det svært viktig at en har antenner ute gjennom det ordinære politiarbeidet, sosiale medier og gjennom nærings- og samfunnskontakter slik at en raskt kan fange opp trusler og reagere med de rette ressursene. Oppfølging av sårbare bedrifter er særlig viktig. I en studie på oppdrag fra Næringslivets sikkerhetsråd mente 2/3 av bedriftene i privat og offentlig sektor at de var sårbar og potensielle mål for hybride angrep, og ønsket mer informasjon om trusselbildet og åpenhet omkring hendelser.

Politiet må ha tette koblinger mot ulike typer media både for å fange opp desinformasjons- og urokampanjer og for å formidle nødvendig informasjon, samt bygge den nødvendige tillit. Kontakten mot kommunene blir ikke minst viktig ift å beskytte sentrale samfunnsoppgaver og lokalsamfunnene. Det er nødvendig å raskt kunne rekvirere ressurser fra nasjonalt hold og fra andre politidistrikt. Sammenkobling av data og etterretning fra mange kilder er avgjørende for om regionen på et tidlig stadium kan klargjøre at en er under et hybrid angrep. Det hybride trusselbildet kjennetegnes også av at de er grenseoverskridende, og samarbeide med politi- og andre ressurser over landegrensene blir svært viktig.

Kompetanseløft kreves

Det ligger i kortene at det er behov for en betydelig tverrfaglig kompetanse for de etater som skal både fange opp og bekjempe nye trusler. Dette gjelder ikke minst om de skal håndheve utvidede krisefullmakter på vegne av regjeringen. Det kreves bred samfunnsfaglig forståelse og samtidig spesialinnsikt i de ulike typer trusler. Noe av dilemmaet ved hybride trusler er at de vil være sjeldne, skjulte og komme i mange forskjellige former. Det blir derfor viktig å øve på et bredt sett av scenarier og over organisasjons- og landegrenser. Det blir også særlig viktig at politidistriktene har kapasiteter til å drive forsknings- og utredningsarbeider på områder der en har en særlig utfordring og ønsker spisskompetanse. En stor utfordring både når det gjelder kapasitet og kompetanseoppbygging er politidistriktenes manglede bredde i kompetanse, og ressurser på et overordnet nivå for å fange opp og møte spekteret av trusler. Dette krever en betydelig ressursoppbygging av personer med en bred kompetanse. Dette burde være en viktig premiss i arbeidet med en ny krisefullmaktslov.