Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Opp med hånda den som er komplett forvirret over byvekstavtalen! For du er ikke alene.
Det har vært kommunisert mye rart om den avtalen til Tromsøs befolkning. Politikere, byråkrater, kommunikasjonsrådgivere og også journalister har rotet rundt i denne saken. Det hele skal være så fryktelig teknisk, at det nærmest er uforståelig, ifølge flere jeg har snakket med.
Når hele greia skar seg i november, var det ikke akkurat folkeopprør for å få byvekstavtalen tilbake på plass.
Jeg tok noen stikkprøver med folk om akkurat dette - og de er genuint forvirret. Noen tror byvekstavtalen handler om Kvaløyforbindelsen og begynner umiddelbart å diskutere broer og tunneller. Andre har skaffet seg el-sykkel og meldt seg helt ut av samtalen - fordi de tror at byvekstavtalen bare handler om bil. Andre igjen applauderte ordføreren som gikk fra forhandlingene, fordi de trodde det innebar at bompengene skulle skrotes.
Dette er ikke dumme folk. Det er ikke uengasjerte folk. Det er heller ikke folk som truer politikere i kommentarfeltene. Det er helt vanlige folk, som man hører sjeldent fra. Ikke før de går til urnene.
Det er folk som denne byvekstavtalen burde handle om.
Vi kan ikke ha et folkestyre der småbarnsforeldre på Utsikten havner i likegyldigheten, fordi deres folkevalgte ikke opplyser dem godt nok om hva denne viktige saken handler om.
Det vil være en jobb å gjøre fremover. Som også politikere i opposisjonen bør være seg bevisst. Å skape et bilde av at man bare kan kvitte seg med bompengeinnkrevinga i tolvte time, samtidig som man skal få gjennomført de trafikktiltakene som Tromsø trenger, er uansvarlig.
Høyre var mot omkamper i Tromsø. Det varte i to hele døgn.
Den nyeste utviklinga i saken er at SV leverte på det de skulle levere på: de fikk regjeringa tilbake til forhandlingsbordet. Skambudet fra forrige runde er strøket, nå må man finne på bedre løsninger. Og det er staten som må komme Tromsø i møte.
Bestillingen er følgende: “Stortinget ber regjeringen gjenoppta forhandlingene om byvekstavtale med Tromsø med en statlig finansiering slik at bompengeandelen er på nivå med andre inngåtte byvekstavtaler hensyntatt Tromsøs behov.”
Tromsøs bompengeandel er 58,4 prosent i bypakken.
Å komme ned på en andel på for eksempel 40 prosent i byvekstavtalen, vil være høvelig sammenlignbart med de andre byvekstavtalene i landet. Da må staten selv bidra med over 3 milliarder norske kroner over ti år.
Det er altså betydelig større sum enn det Tromsø fikk tilbud om da Wilhelmsen reiste seg fra bordet og gikk tidligere i november. Det er ikke sikkert at det lander der, men jeg hører at det er lurt å starte høyt når man skal forhandle.
Denne gangen må det være ekte forhandlinger. Det holder ikke med en sum i et brev fra en byråkrat i Samferdselsdepartementet som vegdirektøren leser opp.
En sum som den nevnte vegdirektøren har null mandat å forhandle om.
Et skambud som undergraver tilliten
Det politiske nivået i departementet må på banen. I alle andre byvekstavtaler har en statssekretær forhandlet på vegne av staten. I Tromsø har det hele fremstått som en administrativ stollek.
Nei, dette er politikk, og også nasjonale politikere har et ansvar. Tromsø kan ikke behandles annerledes enn Trondheim, Oslo eller Bergen i så måte.
Tromsø kommune, på sin side, må få alvorlig fart på seg. For i samme slengen som Tromsø får forhandlingene sine tilbake, er Nedre-Glomma og Kristiansand tilbake på sporet med sine byvekstavtaler. Det medfører konkurranse om pengene, om man kaster bort tida.
Nå er det på tide med effektive forhandlinger. Derfor kan det være en idé å kutte i antallet kreti og pleti med talerett rundt forhandlingsbordet.
Jeg var egentlig overrasket over hvor mange som fikk delta i diskusjonene der.
Rådgivere kan rådgi på kammerset. Å sitte og snakke om små detaljer, bare for å høre lyden av sin egen stemme, er sjelden en god idé når man har en motpart som den norske staten. Som tross alt holder i begge endene og halve bukten her.
Det er viktig å merke seg at regjeringspartiene sørget for å få på plass den siste formuleringa - “hensyntatt Tromsøs behov.”
Så kan man spørre seg hvorfor regjeringen ville ha dette med? Er det staten eller kommunen som vet best om hva som er Tromsøs behov? Hva som er behovene for en småbarnsmor på Utsikten, en el-syklist i Tromsdalen, eller en bilpendler fra Tromvika?
For det er de behovene noen snart må begynne å snakke høyt og tydelig om. Blir det det opp til regjeringen, vil disse behovene trolig kun måles opp etter framskrevet befolkningsvekst.
Og da er det kjørt. Detaljstyringen fra statlig hold har vært ganske stor i byvekstsaken og har gjort underverker med å undergrave hele opplegget. Det er på tide med tillit til kommunen.