I nordnorskdebatt, under tittelen «To sannheter og flere bedrag i strømpriskrisen» serverer fysiker og shippinginvestor Einar T. Lange en smakløs grøt av samme type som han tidligere har publisert i Klassekampen sammen med professor i finans, investor og gårdbruker Espen G. Haug.

Les også

To sannheter og flere bedrag i strømpriskrisen

La oss gå rett på bedraget som regjeringen angivelig bedriver ifølge Lange:

«Det statsministeren ikke forklarer, er hvordan Norge gikk fra å være et land med rikelig med fornybar kraft og stabile priser, til et land der politikerne må gripe inn og regulere kraftproduksjonen».

Dette er løgn! Regjeringen har forklart i det vide og brede hvorfor situasjonen har endret seg, men ikke til et land der politikerne må gripe inn og regulere produksjonen.

For hvem sier at politikerne må regulere kraftproduksjonen? Ikke regjeringen, og ikke dem som tror på at vi trenger et engrosmarked for omsetning av kraft. De som mener dette er bare de som har som politisk grunnidé enten at kraftmarkeder generelt er en styggedom, eller at Norge med sin vannkraft ikke bør delta i det europeiske kraftmarkedet, eller at Norges deltakelse i alle fall bør underlegges reguleringer som fører til at norske kraftprodusenter ikke deltar i den normale prisdannelsen i spotmarkedet.

Lange presenterer her sin egen oppfatning om hva politikere «må» gjøre som en sannhet. Denne «sannheten» blir ikke mindre løgn av at ingen, hverken i regjeringen eller blant kraftopprørerne som Lange tilhører, ennå har kommet opp med gjennomførbare forslag til hvordan produksjonen skal kunne reguleres mens vi fortsatt på en eller annen måte skal delta i det europeiske markedet.

Det som er sannheten er at opprørerne, Lange inkludert, bygger et luftslott rundt en idé om at Norge kan vende tilbake til kraftsystemet vi hadde på åttitallet, uten deltakelse i det nordisk-europeiske spotmarkedet, der utvekslingen med utlandet vil bli begrenset til langsiktige langprisavtaler.

I det aktuelle ordskiftet mellom statsministeren og en forvirret Jan Kjærstad var oppmerksomheten på det som skjedde denne høsten, med gasskrisen i Europa som Putin startet sensommeren 2021 og lite nedbør den høsten. Men Lange framstiller Støres tilsvar til Kjærstad som om statsministeren og regjeringen ikke har noen forklaring på hvorfor Norge har beveget seg fra en situasjon med stabile priser gjennom tretti år med deltakelse i det nordiske kraftmarkedet til en tilstand med høye og labile priser som startet høsten 2021, og at dette er et bevisst «bedrag» fra myndighetenes side.

Bedraget er det Lange som bedriver. Myndighetene har aldri lagt skjul på det faktum at norske strømpriser har fulgt de europeiske som en skygge gjennom hele 2000-tallet. Prisen i NO2 (Sørvestlandet) har stort sett ligget noen få prosent lavere enn prisen i Tyskland i hele denne perioden, og forholdstallet har faktisk gått noe ned siden høsten 2021. Dette dokumenterte jeg i et innlegg i nordnorskdebatt 19.08.2022.

Dette skyldes at vi har vært en del av det europeiske markedet siden markedsreformen på nitti-tallet. Det har sikret oss mot rasjonering og skyhøye priser i tørrår, og gitt den norske staten og kraftkommunene hyggelige kraftinntekter.

Og når det gjelder kraftinntekter serverer Lange utsagn som inneholder både løgn og sannhet, men i sum er de både løgnaktige og selvmotsigende:

«Det som ikke er sant er at vi kan kjøpe strømmen billig og selge dyrt, slik Espen Barth Eide sa fra Stortingets talerstol i 2018. Flere innser i stedet at vi nå er blitt underlagt et marked der vannkraft prises til markedspris.»

«Flere innser at de eneste som tjener på dagens kraftsystem, er kraftprodusenter som med økt utvekslingskapasitet og markedsadgang kan få en langt høyere pris for strømmen sin enn om de hadde solgt det i vårt lille marked.»

Tankefeilen består i en feilaktig idé om at det å omsette en vare i et marked ikke er forenlig med å kjøpe billig og selge dyrt, og dessuten i manglende presisering av hvem som er markedsaktørene i disse kjøpene og salgene. Barth-Eide refererte selvsagt til at den norske staten, som eier av det aller meste av produksjonen, er både kjøper og selger. Det faktum at staten har hatt rekordstore kraftinntekter de siste årene er et ugjendrivelig bevis på at vi har kjøpt billig og solgt dyrt. Problemet for norske forbrukere er ikke at statens kraftprodusenter kjøper billig, vi forbrukere får virkelig billig strøm når det blåser på kontinentet, men at vi må betale europeiske priser når produsentene selger dyrt.

Myndighetene har aldri prøvd å skjule at økte inntekter til staten fra kraftsalg fører til økte utgifter til forbrukerne i perioder der det europeiske kraftmarkedet er i krise og prisene er høye. Derfor søker man å kompensere for dette ved å overføre merinntektene som skyldes krisen til forbrukerne. Man kan diskutere detaljene i denne overføringen, og om den er tilstrekkelig, men hvis man skal forkaste idéen med dette systemet, så kan man ikke unnlate å gjøre en grundig vurdering av alternativene.

Men det gjør ikke Lange, han konstaterer bare at kraftprodusentene ville fått mindre inntekter (og forbrukerne formodentlig lavere priser) hvis de hadde solgt strømmen i vårt lille marked. Og dette er jo sant hvis man forestiller seg at Norge hadde strupt utenlandskablene og trukket seg ut av NordPool i uke 4 i år, da nettoeksporten gjennom uka var 480 GWh, men det ville vært løgn hvis det hadde skjedd i uke 2, da nettoimporten var 318 GWh.

I begge disse to ukene var prisene i Sør-Norge sammenlignbare med de i Europa, ca. 130 øre/kWh, så vi importerte i uke 2 og eksporterte i uke 4 fordi vi produserte mer i den siste uka. Utvekslingen virket altså til å stabilisere prisen. Uten utveksling med utlandet ville prissvingningene vært bestemt av variasjonene i forbruket (mildt eller kaldt vær) og i den ikke-regulerbare produksjonen (vind og vannstand i elvene).

Det er all grunn til å tro at prisene ville vært mer ustabile i et slikt mindre marked, men om de gjennomsnittlig ville vært lavere eller høyere avhenger selvsagt av om det ville være et midlere kraftoverskudd eller underskudd.

Og her underslår Lange fullstendig at myndighetene til stadighet har kommunisert at utviklingen i kraftforbruket i Norge er på kollisjonskurs med veksten i kraftproduksjonen, og at dette problemet blir enda større hvis vi ikke kan sikre forsyningene gjennom import når det kniper.

Det er altså Lange som «ikke forklarer», og slett ikke statsministeren.

Shippinginvestorer og finansakrobater bør ikke være de som belærer oss med hensyn til løgn og bedrag.