Sist sommer besøkte jeg for første gang den fraflyttede gården Almosen i Vistenfjorden på Helgeland, stedet hvor min farfar, Paul Frederik ble født for 160 år siden. Mine tre voksne barn og ett av barnebarna var med på turen. Slektsreisen og ønsket om å lære og forstå, hadde vært på familiens feriekart i mange år.

Min farfar var én av tolv søsken hvor den yngste ble født vel 20 år etter den første. Hans mor, altså min oldemor, levde til hun ble 66 år, mens oldefar levde på den vesle gården til han ble nærmere nitti. Også mine oldeforeldre var født inne i den vakre Vistenfjorden, begge under fattige kår. Oldefar, Bendik Bendiksen var født på den aller innerste boplassen i fjorden, Sætern, av foreldre som hadde levd et omflakkende liv i fjellene sørvest for Mosjøen, blant annet bosatt på Skjørlegda og Laksmark. Alle de nevnte bostedene ligger innenfor eller rett utenfor grensene av dagens Lomsdal-Visten Nasjonalpark, samiske Njaarken varjelimmiedajve.

Ikke ulikt de fleste andre på Helgeland, kom også det meste av min mors slekt fra trange kår, små gårder med krevende livsvilkår på kysten og i fjellene på Helgeland og i Trøndelag. Det hersker liten tvil om at mange av mine forfedre har vært av samisk ætt, men jeg har aldri funnet det interessant å drive brøkregning på min genetikk. Jeg og mine barn er de vi er, og jeg er stolt av våre opphav.

I 1889 valgte min da 26 år gamle farfar å emigrere til Amerika sammen med tre av sine brødre. Vilkårene for et verdig liv var ikke lengre til stede på Helgeland. Det var ikke livsvilkårene som var blitt forverret, men det var blitt flere munner å mette. Da de fire brødrene valgte å emigrere fantes det lite dyrkbar jord igjen å dele, og på Helgeland kjente hver eneste innbygger de skremmende historiene fra før 1820 hvor folk på kysten døde av sult i sin egen heim.

De som ikke emigrerte til USA og Canada, bosatte seg lengre og lengre inn i fjordene og oppover i dalene for å komme seg unna sult og død. Dampmotoren og propellen hadde gjort folk mindre avhengig av vind og robåt, og selv innerst i de dype og veiløse fjordene kunne man fra 1870 sende varer til og fra etter en rutetabell. Med moderne skipstrafikk fant helgelendingene seg næring i skogdrift, i landbruket, i småindustri, handel og i bergverk.

Svartedauden rammet landet hardt. Etter den verste runden med pest antas det at det fantes rundt 170.000 innbyggere tilbake i Norge. Fra skriftlige kilder vet vi at mange øysamfunn og dalfører lå brakk og uten befolkning i flere hundre år. Det er god grunn til å anta at det i 1550 bare bodde et sted mellom ti og tyve tusen innbyggere i hele Nord-Norge. Vel hundre år senere, i 1665, hadde befolkninga i Norge vokst til 440.000 mennesker, og først i 1820 nådde landet den første millionen.

Min oldemors første barn, Magdalena Christina, f. 1847, døde bare fem dager etter sin ettårsdag, og tragedien for de unge foreldrene var nok like sterk som den ville vært i dag. Takket være klokskap blant kvinner, opplærte og erfarne jordmødre, samt en generell bedring i kvinnehelsen, fikk spedbarnsdødeligheten en kraftig forbedring. Men dette ga også nye utfordringer for et hardt prøvet folk.

I løpet av bare tretti år etter 1820, økte antallet innbyggere i landet med femti prosent. Samtlige, også samer, kvener og finner måtte hente føde på et landareal som var lite egnet for matproduksjon. Landarealene måtte derfor anvendes til annen eksporterbar verdiskaping, slik at mat, særlig korn, kunne importeres fra land lengre syd.

I min hjemkommune Rana var uttak av malm kommet i gang allerede på 1600-tallet av samen og smeden Bertel Olsen. Hans virksomhet etter bly og sølv i Bertelberget ga grobunn for Petter Dass’ velkjente og harselerende dikt, Sølvbergrimet. På siste halvdel av 1800-tallet fikk gruver og malm, sammen med fiskeri og industriell skogdrift, hovedansvaret for å gi arbeid og næring til en voksende befolkning på Helgeland. Disse nye næringene skapte arbeid for mange, også for de mange samer som hadde vært knyttet til andre næringsveier enn reindrift.

Etter syv år i USA og Canada valgte min bestefar å returnere til gamlelandet. Han ble gift og bosatte seg på Tomma utenfor Nesna. Rundt femten år senere, i 1911, ble min far født, og bestefars amerika-historier kom til å prege min far så lenge han levde. Odelsguttens største lidenskap ble ikke å kvesse hesjestaur og mate grisen, men den nye teknologien med maskiner og tannhjul, og det å arbeide i smia. Etter noen år skulle min far oppleve at vassdragsutbygging i Norge, jernverk og koksverk skapte de livsbetingelsene hans far og onkler hadde søkt å finne på det amerikanske kontinentet.

De siste 75 årene har velstanden og velferden økt for alle i Norge, enten vi er samer, kvener, finner eller innvandrere. Olja har betydd mye, men for hundretusenvis av oss har den kraftforedlende industrien vært avgjørende. I Mo i Rana, Finnfjord, Sørfold, Glomfjord og Mosjøen har den fornybare krafta vært avgjørende for bosettinga og sysselsettinga. Tilsvarende livskraftige samfunn nært knyttet en rik og stolt industrikultur, finnes det overalt i landet.

Ifølge FNs erklæring, artikkel 23, er det en grunnleggende menneskerett å ha et arbeide å gå til, å fritt kunne velge sitt yrke og å kunne utøve disse under rettferdige og gode arbeidsforhold. Det er derfor viktig at vi som samfunn legger til rette for at landets unge skal kunne finne trygghet og varig sysselsetting både i naturbaserte næringer og i industrien. Vi må se til at våre barns investeringer i utdanning, bolig og kulturutøvelse skal være lønnsomme og skape den velferd og livskvalitet de fortjener, uavhengig av hvilken etnisk eller kulturell de måtte kjenne sterkest tilknytning til.

Slik våre forfedre tok et krafttak for redusert barnedødelighet, er det vårt ansvar å ta krafttak for det globale klimaet. Elektrifisering er et viktig tiltak, og utbygging av vindkraft er avgjørende for at titusenvis av arbeidsplasser i distriktene skal kunne opprettholdes og videreutvikles.

På Helgeland er kraftforsyningen en like viktig naturressurs som skreien er i Lofoten. Vindkrafta skal sikre våre barn og barnebarn den samme velferd og levestandard som vi har i dag. Vindturbinene på Øyfjellet i Vefsn er akkurat som vindturbinene i Fosen, viktigere for det norske samfunnet enn vannkrafta var i årene etter krigen. I tillegg er vindkrafta et viktig bidrag for å redde vårt globale klima. De invoverte må derfor vise ansvar og enes om relevante kompensasjoner og avbøtende tiltak.