Gå til sidens hovedinnhold

Hva ville Áillohaš sagt?

Jo lenger Grete Ellingsen får holde på, jo større er sjansen for at hun plasserer noen i direktørstolen som absolutt ikke bør sitte der, skriver Amund Sjølie Sveen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Så mye har skjedd etter at direktør Jérémie McGowan ble kastet fra Nordnorsk kunstmuseum for nøyaktig ett år siden, at det er umulig å engang forsøke å oppsummere alt sammen. Museet har nå vært uten kaptein et helt år, og ingen løsning er i sikte. Det som både kulturminister Raja og alle andre snart må ta inn over seg, er at styreleder Grete Ellingsens mulighet til å få tak i en god erstatter reduseres for hver ny kronikk som publiseres.

Uansett hva man måtte mene om denne saken, er følgende et faktum: Det sitter potensielt utmerkede direktør-emner der ute som aldri i verden vil finne på å si ja til stillingen som direktør for Nordnorsk kunstmuseum så lenge Grete Ellingsen er styreleder.

Styreleder Ellingsen må enten velge noen fra B-lista, eller hun må gå for en utlending som ikke forstår hvilket vepsebol dette er. Det er ekstremt urovekkende at verken Ellingsen selv eller kulturminister Raja ser det som et problem at dagens styreflertall på denne måten fratar museet muligheten til å få den best mulige direktøren de neste årene. I enden av den løypa kulturministeren tviholder på, finnes ingen annen mulig løsning enn en direktør som er mindre egnet og mindre briljant enn vedkommende kunne ha vært. Og desperasjonen øker: Jo lenger Ellingsen får holde på, jo større er sjansen for at hun plasserer noen i direktørstolen som absolutt ikke bør sitte der.

Nordnorsk kunstmuseums hovedoppgave er å lage utstillinger. Det er dette museets direktør skal gjøre. Siden ingen ny direktør er på plass, finnes det heller ingen planer for utstillinger som strekker seg lengre enn noen måneder framover. Fortsatt er alt som står på programmet bestemt av Jérémie McGowan. Og snart er det duket for den største godbiten på mange år: Den store retrospektive Nils-Aslak Valkeapää-utstillinga.

Vi snakker om selveste Áillohaš, den samiske nasjonalskalden. At det var Nordnorsk kunstmuseum og direktør McGowan som skulle løfte og hedre denne sentrale nordlige kunstneren, var riktig på så mange måter. Men nå er situasjonen en litt annen, for å si det forsiktig.

McGowan vitnet i arbeidsrettssaken i februar og fortalte om styreleder Ellingsens tydelig mangelfulle refleksjonsnivå rundt samisk representasjon - eller som andre har kalt det: styrelederens «anti-samiske holdninger». Tidligere styremedlem Joar Nango støttet opp om McGowans fortelling. Ellingsen hevder at alt sammen er løse påstander, men velger fortsatt å holde seg med advokat Oddmund Enoksen som talsperson, en mann som er viden kjent for sin kritikk av samiske rettigheter. Advokat Enoksen brukte en betydelig del av sin sluttprosedyre i retten på å problematisere samenes urfolksstatus, og Samisk kunstnerforbund ønsker nå å flytte utdelingen av den samiske John Savio-prisen bort fra Nordnorsk kunstmuseum.

Styreleder Ellingsen nekter hardnakket å innse, selv etter kraftig offentlig debatt og høylytte protester fra både ansatte og styremedlemmer, at valget av Enoksen medfører et omdømmeproblem. I stedet gjentar hun at Nordnorsk kunstmuseum både kjøper og viser samisk kunst. Selvfølgelig viser museet samisk kunst, det har museet gjort i mange tiår. Men dette handler altså om noe annet, det handler om system- og institusjonsnivå, det handler om formell representasjon, det handler om vedtekter, det handler om å se bjelken i eget øye. Ingenting tyder på at Ellingsen forstår noe av dette.

Og da er vi framme ved problemet - og muligheten: Áillohaš-utstillinga kommer til å bli en publikumssuksess. Den kommer som bestilt for et styreflertall som sliter tungt på omdømmebarometeret, særlig i forhold til det samiske. Hva kan da være bedre enn å åpne en prestisjetung utstilling med den viktigste samiske kunstneren gjennom tidene?

Styreleder Ellingsen og advokat Enoksen ser helt sikkert fram til å sole seg i den politisk korrekte glansen av Nils-Aslak Valkeapääs kunst.

Stiftelsen Lásságámmi forvalter rettighetene til Nils-Aslak Valkeapääs åndsverk, og har som oppgave «å ta hånd om og fremme den kulturelle og åndelige arven etter Áillohaš». Det er de som sitter med nøkkelen her. Hvis ikke styret for Lásságámmi, ved styreleder Kirsti Lervoll, har stilt seg selv spørsmålet allerede, er det på tide å gjøre det: Kan Lásságámmi leve med en åpning på Nordnorsk kunstmuseum under styreleder Grete Ellingsens ledelse? Kan det samiske samfunnet tåle å se advokat Enoksen smile i lyset av Áillohaš´ kunst? Hadde Áillohaš kunnet leve med det?

En ting er rabiate kunstnere som skriver kronikker, opposisjonspolitikere som maser og ansatte som klager, den slags kan man alltids overse. Men hvis Nordnorsk kunstmuseum ikke lenger er i stand til å vise utstillinger, hvis Lásságámmi trekker Áillohaš-utstillinga fra Nordnorsk kunstmuseum, da vil det være umulig for styreleder Grete Ellingsen å fortsette.

Kommentarer til denne saken