Våre folkevalgte på Stortinget står overfor et viktig veivalg denne våren. De skal si ja eller nei til en ny avtale med USA om opprettelse av fire militærbaser på norsk territorium, på flystasjonene Sola, Rygge og Evenes, og dertil en marinebase ved Ramsund i Troms. Forslaget ble fremmet av forrige regjering, men var fraværende i valgkampen i fjor. Det understreker det som har vært vanlig, at utenrikspolitikken er løftet over folkets meninger og forvaltet av en del av styringseliten. Det har vært viktig at «den ligger fast», og det er stor oppslutning i Storting og media. Før vi ser nærmere på hva denne avtalen kan bety for forsvarspolitikken i Norge, skal vi nøste tilbake for å se hvordan vi kom til å bli så nær alliert med USA at et forslag til en slik avtale i det hele tatt er mulig.

Utformingen av vår sikkerhetspolitikk de første årene etter krigen var tuftet på erfaringen av tysk okkupasjon: Aldri mer 9. april! Nøytralitetspolitikken fra før krigen hadde spilt fallitt, og vi kunne ikke stå alene i tilfelle av et angrep. Et jernteppe hadde senket seg over Europa, sa Winston Churchill i 1946. Sovjetunionen, det området som var i knestående med hensyn til tap av mennesker og ressurser, ble etter krigen oppfattet som en trussel på bakgrunn av deres harde behandling av grenselandene i Europa, for som det ble hevdet, å hindre at grensen igjen ble gjenstand for overfall fra vest.

Arbeiderpartiet var landets største parti og hadde regjeringsmakten alene. Det var stor dragkamp om hvilke sikkerhetspolitiske alternativer en skulle satse på. En vesteuropeisk allianse foreslått av Storbritannia, etter hvert knyttet opp mot USAs atomvåpenparaply og det som ble til NATO, den nordatlantiske alliansen. Eller nøytralitet i en allianse med Sverige. Forhandlinger viste at Sverige ønsket at et nordisk forsvarsforbund skulle være nøytralt, mens Norge vurderte at det måtte lene seg mot vest og kjøp av våpen fra USA. Det var stor tautrekking og mye uvisse blant ansvarlige norske politikere. Mange tvilte seg fram til et standpunkt og sentralt i historieframstillingene er kampen om statsminister Gerhardsens «sjel». Hans ja til NATO var viktig for tilslutningen, som kom med stortingsvedtaket i 1949.

Motstanderne var lydige, men Norges etter hvert betydelige innsats sammenlignet med andre land for utviklingshjelp, startet til dels som en innrømmelse til de som ønsket å bygge fred i verden ved å kanalisere ressurser til kampen mot fattigdom og satse på FN. Den slumrende motstanden mot oppbygginga av den svære militærmakta NATO kom til uttrykk da Gerhardsens tale på NATO-møtet i Paris sa at det var uaktuelt med atomvåpen på norsk jord og at mellomdistanseraketter ikke burde utplasseres i Europa. Ubehaget viste seg også i DNA ved protester mot utplassering av atomvåpen i Vest-Tyskland. Spørsmålet førte til avskalling i DNA og opprettelse av SV med motstand mot NATO som et hovedstandpunkt.

USAs ufattelig voldelige krigføring i Vietnam nørte opp under motstand mot landet over hele verden. Den stigende opprustningen i NATO hadde sin begrunnelse i at Sovjetunionen vedvarende var fienden og at kommunisme som samfunnssystem ikke skulle spres. Norge ble i stigende utstrekning innvevd i NATOs og USAs militærstrategi. Eksemplene er stort i antall. Polarisubåter med atomraketter var riktignok ikke plassert i norske farvann, men navigasjonssystemer ble bygd på norsk grunn. Min kjære hjemby Vardø, østligst i landet, er dominert av enorme hvite kupler som rommer radarer for etterretning mot russisk territorium. Vardø er byen som rager over alle når det gjelder vind, men forsvaret nekter at byen kan utnytte denne vindkraften, fordi det vil forstyrre radarene. Det er ikke urimelig å anta at de samme kuplene gjør Vardø til et bombemål i en eventuell konflikt mellom stormakten USA og vår nabo i øst.

Den norske politikken både før og etter Sovjetunionens fall, har vært militær avskrekking, men også beroligelse i form av samarbeid og diplomati. Fortolkningen av Russlands forhold til Ukraina har intensivert våre politiske lederes tale om russiske aggressive hensikter, og mer enn antydet at det som skjer i Ukraina viser at vi trenger mer av avskrekking. Imidlertid, det er ikke ualminnelig at mange fortolker det som nå foregår som ubehagelig, provoserende og ufornuftig krigshissing, der mektige interesser knyttet til våpenproduksjon spiller en destruktiv rolle. Meninger er også knyttet til at allmenne prinsipper om en stats selvråderett må sees i lys av den historiske konteksten landet befinner seg i. USA, som går høyt på banen om folkeretten i forbindelse med Ukraina, har selv, ofte rått og brutalt, hevdet sin rett til å bestemme politikken i land i Sør-Amerika. Vi klynger oss, som vi har gjort i 70 år til USA-masten, på tross av de enorme lidelsene politikken deres har ført til. Vi ser det som en fordel at deres «forsvar» koster over ti ganger mer enn Russlands og at de har 865 baser rundt om i verden, store antall omkranser den russiske grensen

I klimaet av spenning, mistenksomhet og informasjonskrigføring skal vi avgjøre om også vi trenger baser for den sterkeste militærmakt i verden. Ved vår inntreden i NATO ble Sovjetunionen forsikret om at Norge ikke skulle ha fremmede lands baser på norsk jord. Regjeringen Solberg, som foreslo denne avtalen, argumenterer for at basene egentlig ikke er baser, at de derfor ikke underminerer vår erklærte politikk. Riktignok er det amerikanerne som bestemmer innenfor basene, men siden soldatene rullerer, kan det ikke kalles baser. Motstanderne peker på at avståelsene av områder til basene betyr økt militarisering i Norge, noe som kan oppfattes som en ytterligere provokasjon av vår nabo i øst. De peker også på at nærværet av utenlandske soldater og materiell ikke tjener hverken Norges fred eller norske interesser, men tvert imot representerer en støtte til USAs dominans i verden og at Norge plasserer seg som et redskap for USA i en eventuell krig mellom supermaktene. Motstanderne av den nye baseavtalen med USA argumenterer for at den strider mot selve Den norske grunnloven.