«Det vil være en fallitt for landet vårt hvis vi ender opp med at den viktigste kvalifikasjonen for å bli ny sentralbanksjef i Norge, er å ikke være Jens Stoltenberg».

Slik avslutta politisk redaktør Skjalg Fjellheim sin kommentar i Nordlys og Nordnorsk Debatt den 11. januar. Det er en konklusjon jeg kan slutte meg til.

I juni 2019 vedtok Stortinget loven om Norges Bank (Sentralbankloven). Bankens uavhengighet ble knesatt i lovens § 1-4 hvor det heter at Norges Banke ikke kan instrueres i sin virksomhet – bortsett fra i ekstraordinære situasjoner.

Prinsippet om sentralbankens uavhengighet var tilsynelatende gått i glemmeboka året etter da stortingspolitikere stod i kø med krav om at finansministeren og regjeringa måtte gripe inn for å omgjøre vedtaket i bankens hovedstyre om å ansette Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet.

Så går det nok et år og det skal ansettes ny sentralbanksjef. Da er plutselig mange av de samme politikerne og partiene på Stortinget som i 2020 krevde at regjeringa måtte omgjøre ansettelsen av oljefondsjefen, blitt rørende opptatt av sentralbankens uavhengighet. Å ansette Jens Stoltenberg som ny sentralbanksjef vil angivelig sette bankens uavhengige stilling på spill.

At stortingspolitikere kan opptre så prinsipplaust, er smått utrolig. Men politikerne er ikke aleine. Den samme prinsipplause holdninga ser vi i full utfoldelse i mange avisredaksjoner.

Stortinget har vedtatt Sentralbankloven. En lov hvor myndigheten til å ansette sentralbanksjef er lagt til regjeringa. Men når det kommer til stykket, virker det som om mange stortingspolitikere ikke ønsker å forholde seg til det de har vedtatt. I stedet vil de sjøl bestemme hvem som skal ansettes. En mildt sagt utidig måte å opptre på, spør du meg.

Jens Stoltenberg er kvalifisert så det holder for jobben som sentralbanksjef. Mange av våre tidligere sentralbanksjefer hadde ei fortid som politikere før de fikk sjefsjobben. Det er ingen holdepunkter for at deres politiske karrierer skapte problemer for jobben de seinere gjorde som sjef for Norges Bank.

Kampanjen mot å ansette Jens Stoltenberg som sentralbanksjef bunner etter mi vurdering i hovedsak i to forhold: At noen ikke tåler at ei regjering med Arbeiderpartiet i spissen gir en viktig jobb til en av «sine egne». Og at mange ris av rein misunnelse. En misunnelse hvor det ikke til å leve med at en «flinkis» som Jens Stoltenberg skal få nok en toppjobb.

At Jens Stoltenberg har vist seg å være uvanlig dyktig både som statsminister og som NATOs generalsekretær, har faktisk blitt hans ulempe. For slike flinke folk skal i Norge helst dukkes litt ned. Først da er de mange som lever av å dyrke forakt for politikere, fornøyd.

Det samme gjelder for mange av dagens politikere på Stortinget. De når ikke Stoltenberg til anklene når det kommer til dyktighet og kompetanse. Men rollen som mobbere mestrer de til fulle.

Det er å håpe at regjeringa evner å stå oppreist og ikke gir etter for den halsende ulveflokken av stortingsrepresentanter og avisredaktører. Denne ulveflokken satser åpenbart på at regjeringa vil unngå bråk og derfor vil anmode Stoltenberg om å trekke søknaden.

For som Espen Skorstad skreiv i et innlegg i Dagens Næringsliv den 22. desember i fjor:

Hva slags nasjon er Norge dersom en har råd til å si nei til en så god leder som Stoltenberg?