Gå til sidens hovedinnhold

Hva skjer med lavspenning i nord, om USA tar føringen?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den høyest rangerte militære leder i USA, general Mark Milley, som leder Joint Chiefs of Staff, innrømmer nå at USA befinner seg på en farlig kurs i sine bestrebelser etter å holde et militært overtak i konkurransen med Kina og Russland. «Vi er i det 76-ende år med fred mellom stormakter siden 2. verdenskrig, men nå er denne situasjonen under press; vi kan se at den er blitt ganske frynsete i kantene,» sa Milley i en tale til uteksaminerte kadetter ved Air Force Academy 26. mai. Han sa videre at med historien som veiviser burde USA nå løfte blikket opp fra den endeløse rekke av nødsituasjoner og skape forutsetninger for en fremtid som kan hindre krig mellom stormakter.

Milley ville vel ikke sagt dette om han ikke hadde en klarering fra Pentagon - og Det hvite hus, hvor øverstkommanderende for de væpnede styrker sitter, nemlig presidenten. Det er en ikke ukjent metode å la en nærstående, men likevel en som kan unnsies, komme med en potensielt kontroversiell uttalelse. Milley kommer med dette utsagn omtrent samtidig med at forsvarsbudsjettet for 2022 legges frem av Biden-administrasjonen. Det er et flatt budsjett, som knapt kompenserer for inflasjonseffekten, og det er misnøye både blant militære sjefer og medlemmer av Kongressen.

Det må være grunnlag for å anta at Milleys tale er begynnelsen på den nye tilnærming til utenrikspolitikk som Joe Biden innvarslet allerede før han inntok Det hvite hus. Mindre vekt på militær overlegenhet og mer bruk av dialog og diplomati, var de beroligende ord som hele den vestlige verden ventet på etter fire år med en impulsiv Donald Trump på den internasjonale arena. I de mer enn fire måneder som har gått siden da har vi imidlertid sett lite av dialog og diplomati. Både Joe Biden og han utenriksminister, Antony Blinken har vært krasse i sin kritikk av det kinesiske og russiske lederskap. Putin er stemplet som «a killer» av Biden, Av motpartenes reaksjoner kan det imidlertid tyde på at de ikke tar seg særlig nær av det.

I lys av de endringer vi nå vil se i USAs strategier og stridskonsepter som følge av strammere budsjetter og nye teknologiske løsninger, og de signalene som gis om endret utenrikspolitisk adferd, er det grunn til å dvele litt ekstra ved det forhold at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen den 16. april i år undertegnet en samarbeidsavtale mellom Norge og USA. Han omtalte avtalen som en modernisering av de avtaler Norge har med USA fra 1950- og 1960-årene. Jeg har sett på avtaleteksten og moderniseringen synes å innebære at vi i praksis gir avkall på flere av de selvpålagte restriksjoner som lå til grunn for tidligere avtaler. Nå skal norske myndigheter slippe amerikanerne til på norsk territorium nærmest uten restriksjoner, med utgangspunkt i såkalte omforente områder på tre flyplasser og én orlogsstasjon.

Forsvarsministeren har gitt uttrykk for at basepolitikken er noe vi definerer selv. Den er ikke internasjonalt forpliktende. Med det argumentet kan man egentlig se bort fra enhver begrensing, fordi basepolitikken er hva vi gjør den til. Amerikanske styrker skal ifølge den nye avtalen gis rett til å «reise inn og ut av og forflytte seg fritt på norsk territorium», de skal ha «rett til uhindret tilgang til og bruk av omforente områder», og de skal gis «rett til eksklusiv tilgang til og bruk av deler av områdene». Amerikanske styrker skal også gis politimyndighet over disse områdene, og skal kunne opprettholde orden «i umiddelbar nærhet av omforente områder». Avtalen sier ikke noe om begrensinger i antall for amerikansk personale, og ikke noe om at det skal være en norsk sjef over disse «omforente områder».

For det første virker det uklokt å spisse USAs militære slagkraft inn mot Russlands strategiske baser i nordområdet på et tidspunkt da norske myndigheter burde sette lavspenning og samarbeid i Arktis i fokus. Det positive møtet i Arktisk råd i Reykjavik nylig peker mot konstruktive prosesser videre for å møte felles utfordringer i denne regionen som er så viktig for Norge – og særlig for Russland. For det andre er det vanskelig å se at den fremforhandlede avtalen er forenlig med Grunnlovens §25 i og med at amerikanere ikke er underlagt norsk kommandomyndighet på norsk jord i fredstid, slik teksten i avtalen tyder på. Stortinget kan ikke godkjenne en avtaletekst om den bryter med Grunnlovens ord uten å gjøre endringer i Grunnloven først. Og det er kanskje det Bakke-Jensen og Regjeringen ser for seg; først en sandpåstrøing i Stortinget for å komme i gang med infrastrukturbygging og fortsatte flygninger og seilinger tett opp mot russernes sensitive baser i nordområdet, og deretter en runde med lovendring, som vil kreve tid.

De uttalelser som er kommet fra medlemmer av Stortingets utenriks- og forsvarskomité om avtalen, blant dem komiteens leder, er urovekkende overfladiske. Det er fint at vi sikrer oss at amerikanerne kommer hit og øver, er omkvedet. Om de ikke har gjort det til nå bør komiteen be om en redegjørelse fra forsvarsministeren og utenriksministeren om de strategidokumenter som forsvarsgrenene i USA legger frem for Kongressen, og de nye stridskonsepter som allerede er under innføring og innøving. Komiteen bør også be om en redegjørelse for den utredning Forsvarsdepartementet har bestilt fra RAND Corporation, og som departementet mottok i fjor, med skryt av omlegningene i vårt forsvar som passer godt for amerikanerne. Blant annet bør det norske forsvaret anskaffe langtrekkende presisjonsvåpen, med rekkevidde rundt 300 km, som kan utplasseres slik at de kan nå mål på dypet av Russland, sies det blant annet i rapporten. RAND har siden 1948 vært viktigste premissgiver for strategisk tenkning og doktrineutforming for USAs væpnede styrker, både for konvensjonell og kjernefysisk avskrekking og krigføring. Siden 2017 har RAND også arbeidet med en Grand Strategy of Restraint, altså et mer tilbaketrukket USA, om enn ikke akkurat isolasjonisme.

Nå må stortingsrepresentantene virkelig tenke seg om og bruke tid på å gå i dybden med dette. Det dreier seg om føringer for norsk sikkerhetspolitikk generelt og lavspenningspolitikken i nordområdet spesielt med konsekvenser for all overskuelig fremtid. Den nye forsvarskommisjonen og kompetente juridiske og sikkerhetspolitiske miljøer må gi sine vurderinger og tilrådninger før Stortinget tar stilling til den fremforhandlede avtalen. Det skal være norske myndigheter, ikke amerikanske som utformer norsk sikkerhetspolitikk og som skal prege samarbeid - og krisehåndtering når det er nødvendig - med Russland i nordområdene. Stortinget skal representere folkemeningen på beste måte, og det er ikke oppfatningen hos flertallet av norske menn og kvinner at vi skal integrere oss på denne måten i USAs rivalisering med Russland. I motsetning til USA har vi et naboforhold til Russland som vi ikke kan trekke oss unna, og vi har en lang historie med overveiende gode erfaringer – enn så lenge – i vårt samvirke med denne naboen.

Det kan synes som om våre ledende politikere i likhet med kong Odyssevs i Homers diktning har latt seg binde til masten for å komme forbi sirenenes lumske lokketoner, og latt et norsk-amerikansk nettverk med voks i ørene ro skuten. Lenger fremme ventet imidlertid nye farer for Odyssevs og hans mannskap.

Kommentarer til denne saken