Hva skjer med den lokale kulturpolitikken?

det er lenge siden jeg så et kor, korps eller teaterlag gå på scenen med lokalpolitisk profil. Kulturlivet er overlatt til seg selv og blitt noe som Frp og flere ikke ønsker å bruke penger på, skriver Paal Sandø.

det er lenge siden jeg så et kor, korps eller teaterlag gå på scenen med lokalpolitisk profil. Kulturlivet er overlatt til seg selv og blitt noe som Frp og flere ikke ønsker å bruke penger på, skriver Paal Sandø. Foto:

Av

Som mangeårig kulturarbeider undrer jeg: Hva har vi lært hvor går vi med vår erfaring og kunnskap?

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Den siste tiden har jeg møtt politiske ledere, kulturfolk og lokale ildsjeler i flere deler av landet, fra Trondheim i sør til Namsos, Flatanger, Rørvik og Namdalseid, Rødøy, Sortland, Skjervøy, Gamvik, Sjånes og Vardø i nord og nordøst.

Mange undrer seg over en utvikling der folk i kor og korps, i teaterlag, ungdomslag og pensjonistforeninger ikke stiller opp til valg i styret eller på oppgaver som er nødvendig for å holde liv i lokalmiljøet. De fleste fortviler fordi kystfiskeflåten lider, eller fordi annen næring sliter med oppsigelser. ”Vi står med brukket nakke og ryggen mot veggen” sa en ildsjel i Sjånes Folkeakademi.

Det samme hører jeg på Rørvik, på Sør Gjeslingan i sommer og langs kysten i nord i høst. Jeg snakker ikke om konsekvenser av koronaen, jeg snakker om en pandemi som startet for mange år siden. Fra å ha en aktiv bevisst kulturpolitikk til en bevisstløs tilstand der blandakoret sliter med rekruttering på Leka, Vega, Saltdalen eller Skjervøy, og der de andre foreninger sliter med det samme. Det ropes på årsaker, og de fleste havner i en slags ”kulturrell blamestorming” og skyter utover og skyter på hverandre. Det skyldes på at folk ikke gidder, at ungene er mer opptatt av spill enn aktivitet, at TV serier tar overhånd, ja det skylde på så mye.

Kultur er blitt uviktig og står sjelden på politisk dagsorden. Svært få tar tak i den egentlige årsaken: Vi har ingen kulturpolitikk! Det er ingen som tar ansvar for grunnlaget for lokalt liv. Vi har en kulturminister som bruker store ord og speiler seg i glansen av hvor mye han bevilger i disse krisetider. Men jeg ser ikke at han har særlig innsyn i hva han skal ministrere. Han har ingen plan. Men han er i godt selskap. Slik kunnskap er svært mangelfull i politisk lederskap i dag.

Hvis kommune og stat ønsker å opprettholde og videreutvikle kulturlivet så må de si det. De må ville det. På kysten hører jeg ofte: ”Hvis kulturen dør, så dør kystfisket”. Ja, de har felles sak, og kulturarbeidet kan tale lokalmiljøenes sak, men det er lenge siden jeg så et kor, korps eller teaterlag gå på scenen med lokalpolitisk profil. Kulturlivet er overlatt til seg selv og blitt noe som Frp og flere ikke ønsker å bruke penger på.

Mens Trygve Hoff levde på sytti- og åttitallet var vi mange som jobbet ut fra lokalpolitiske utfordringer. Da regionteatrene blomstret og da billedkunstnernes organisasjoner tok tak, så skjedde det noe. Hva har skjedd? Det kjøpes inn kultur i dyre dommer utenfra i dag, men de lokale byggeklossene er ikke der lenger. Politikere må sette seg ned og se på ansvaret for en kultur som vannes ut og som taper i kampen om vindmøller, fiskeoppdrett, arbeidsplasser og nedleggelse av skoler.

I stedet for å samarbeide om en utvikling blir det skilsmisse og likegyldighet. I alt for mange år har vi levd i en bevisstløs tilstand der verdier forskyves og blir tilintetgjort godt hjulpet av politisk fravær. En aktiv kulturpolitikk sier fra hva vi vil og hva som er viktig der folk lever og der folk vil bo. Den forankrer vekst i identitet, historie og åndelig utvikling. Den sier klart og tydelig hva som skal til for å nå felles mål om kulturelt mangfold og kvalitet på alle nivå, og ikke minst: Hva er det overordna målet, hva gjør vi for å komme dit og hvordan kommer vi dit?

Joda, det skjer en del, men det har ingenting med overordna mål og ansvar for kultur å gjøre. Nye kulturbygg og kulturdirektører ansettes og det ene partiet etter det andre krangler om hvor mye penger de har gitt og hvor mye de vil gi. Dette er en ørkesløs vandring i ord og formuleringer, et slags NM i hvem som gir mest. Fremdeles lever sandstrøingspolitikken i beste velgående: Det bevilges penger over kulturbudsjett, alle skal få.

Denne debatten hadde vi i åttiårene i Norge. Den lever fortsatt først og fremst fordi ingen forstår ansvar og viktigheten av å investere i kultur og identitetsbygging. Hvis en kommune ønsker å ta ansvar for historie og vise resultat for kulturfeltet, så må de si det og invitere seg selv inn og involvere seg i prosesser der innbyggere opplever at her er det noen som tar ansvar og som ikke lenger legger den ut på anbud.

Når ordførere fortviler fordi ingen spiller på 17. mai eller ved en kransenedleggelse, så har de ofte seg selv å takke Utviklingen er kommet så langt, at sosiale medier overtar der kulturjournalistikken avsluttet. Når det en sjelden gang skrives om kulturaktivitet så blir det gjerne som happening eller med stort innslag av kjendiseri. Er det noen som vet hva en kulturplan er? Noen som kjenner på ansvar for et kulturliv i fritt fall?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken