33 år gamle Dilani Collin var bare 26 år da hun trådte over dørterskelen i Finnsnes kirke sammen med sine foreldre, i et siste desperat forsøk på å bli trodd og få beskyttelse mot et autoritært og sterkt undertrykkende regime i hjemlandet Sri Lanka. Sju år senere sitter familien fortsatt på innsiden av murveggene i kirka, fordi norske myndigheter står på sin alternative tolkning av sikkerheten til familien dersom de returneres.

Det er riktig at situasjonen, i alle fall slik den ble oppfattet av internasjonale eksperter, var bedre da familien i 2014 ble utvist fra Norge. Men Collin-familien vurderte det annerledes, og har fått helt rett: Menneskerettighetene for Sri Lankas minoriteter har vært i en bratt fallende kurve i hele perioden, og særlig de siste to årene etter at brødreparet Rajapaksa har tatt all makt i landet.

I januar 2021 kom det en rapportfra FN som sa at utviklingen på Sri Lanke er svært bekymringsfull. Lederen for Human Rights Watch i Sør-Asia, Meenakshi Ganguly, sa i et intervjufor kort tid siden at: «Ingen må være i tvil om at ivaretakelse av menneskerettigheter på Sri Lanka er dypt alarmerende og i forverring». EU vedtok i juni 2021 en resolusjon som i klare ordelag fordømmer myndighetenes håndtering av minoriteter og den dramatiske forverringen av menneskerettigheter i landet.

Norske utlendingsmyndigheter ser dessverre ikke ut til å feste særlig lit verken til FN, EU eller Human Rights Watch sine vurderinger. I stedet lener de seg på sin egen enhet i UD, Landinfo, som vurderer sikkerhetssituasjonen som god nok for retur, selv for tamiler som var aktive under borgerkrigen. Det gis ingen begrunnelse for hvorfor man avviker fra vurderingen til de store, internasjonale organisasjonene.

I et brev til biskopen i Nord-Hålogaland i januar, da vi appellerte til politikere for å utstede et juleamnesti til familien, svarte daværende justisminister Mæland at «Stortinget har bestemt at verken jeg, som statsråd, eller departementet kan gripe inn i eller påvirke utfallet i enkeltsaker». Denne abdiseringen er det vanskelig å akseptere - det må aldri være tvil om at det i et parlamentarisk system er politikerne som har ansvaret for beslutninger som tas i underliggende etater.

Heldigvis ser det ut til at en rekke politikere har skjønt at de ikke kan løpe fra dette ansvaret. Derfor var det under valgkampen en rekke modige politikere som besøkte familien Collin i Finnsnes kirke, blant annet Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Olaug Bollestad (KrF), Erlend Svardal Bøe (H), Nils-Ole Foshaug og Cecilie Myrseth (Ap). Tidligere har også Hans Fredrik Grøvan (KrF) vært på besøk. I tillegg har lokale og regionale politikere en rekke ganger vedtatt resolusjoner til støtte for familien.

Vi tar det for gitt at norske politikere ikke stiller opp i kirka som en ren valgkampaffære, og deretter lar saken ligge. Vi tar det også for gitt at når politikere engasjerer seg i enkeltsaker på denne måten, så er de inneforstått med at det påhviler dem et overordnet politisk ansvar å løse situasjonen, og at de erkjenner at det er politikere, ikke Utlendingsnemnda, som bestemmer hvordan Norge skal forholde seg til et regime som det vi i dag ser på Sri Lanka.

Det ligger nå en omgjøringsbegjæringinne til behandling hos utlendingsmyndighetene. Det er norske politikere som legger føringene for hvordan denne saken behandles i systemet. Tidligere utenriksminister Søreide innrømmet at hun var bekymret for utviklingen på Sri Lanka, uten å foreta seg noe. Nå forventer vi at bekymringene og FNs advarsler tas over i praktisk politikk i Norge.

Så da spør vi, når Collin-familien står overfor sin åttende julefeiring i Finnsnes kirke: Hva skjer i denne saken, politikere?