Hva har skjedd? Finansministeren flirte og lo på NRKs Debatten da han påstod at han ikke hadde «snudd» i spørsmålet om havbruksnæringen skal beskattes med minimum 62 %. Det står det motsatte i partiprogrammet han gikk til valg på. Kanskje han har sitt eget «program», eller forstår han ikke bedre?

Sviket mot hans eget partiprogram er totalt. Bruker finansministeren samme regnestav som den han brukte tidligere i år, når han beregner konsekvensene av det han nå foreslår? Da fortalte han oss at «vanlige folk» skulle få det så mye bedre.

Hva er konsekvensene av hans fremferd? De er mange. Først: landets finansminister fronter at nasjonen får en alvorlig tillitsknekk. Ministeren skader ikke bare eget omdømme, men nasjonen sitt omdømme. Finansministeren sitt flir etter verdikrakket i samfunnskritisk viktige selskaper var trist å se på. Hvor ligger Norge på tillitsskalaen i dag? Hvordan skal investorer vurdere den politiske risikoen i Norge?

Denne type nasjonalisering av verdier hører hjemme i stater jeg trodde vår nasjonale ledelse ikke liker å bli sammenlignet med. Det er flere enn oljefondsjefen som har fått behov for psykolog og mentaltrener gjennom arbeidsdagen etter dette. Norge har en finansminister som ikke forstår hvor kritisk viktig tillit er.

Og det i et Norge som skal leve av en finansformue som er investert i globale finansmarkeder! Kanskje Nicolai Tangen kan kviskre finansministeren noen visdomsord? Jeg minner om at tillit bygges i millimeter og rives i kilometer.

I Hurdalsplattformen står det så fint: «Regjeringen skal føre en forutsigbar og ansvarlig skattepolitikk overfor næringslivet». Forutsigbarhet og ansvarlig fremferd i skattepolitikk er kritisk viktig for næringslivet. Hvordan får dere økt skatt fra 22 % til 62 % til å passe inn i regjeringens «plattform»?

Vi har brukt tiår på å bygge en sjømatnæring som i dag er noe så unikt som en norsk miljø/klimamessig og finansielt globalt konkurransedyktig matprodusent. Det har ikke vært enkelt, mange har gitt opp. Verdikjeden er enestående i verden. Apropos gitt opp, statskontrollerte Norsk Hydro var i sin tid eier av verdens største produsent av laks, men de fikk det ikke til og så ingen fremtid i havbruk. For ganske nøyaktig 22 år siden solgte Hydro-ledelsen, sittende i Oslo, sjømatsatsingen.

Norsk Hydro sin ledelse forstod aldri at Hydro Seafood kunne skape grunnlag for sysselsetting, bosetting og verdiskaping for lokalsamfunn og aksjonærer. De selskapene regjeringen nå vil ramme, de maktet den gang ikke å kjøpe Hydro Seafood, da det ble solgt ut av landet til spottpris. Disse selskapene hadde «null og niks» den gangen, bortsett fra det Hydro manglet, nemlig kunnskap, utholdenhet og et hjerte for samfunnene langs kysten.

Virksomhetene og arbeidsplassene langs hele kysten er tuftet på langsiktighet, kompetanse, tillit/kapitaltilgang og en ukuelig interesse for å utvikle våre kystsamfunn. Vi er slitne nå, slitne av det vi opplever som motarbeiding fra sentralt hold, enten det er fra byråkratiet, professoralt ekspert-velde eller nasjonale politikere.

Hvorfor skal investeringskraften i sjømatnæringen kveles? Ja, for det er det som skjer når skattesatsen går fra 22 % til minimum 62 %. På toppen av dette må selskapene betaleformuesskatten, utbytteskatten og produksjonsavgift. Skattesatsen passerer 80 %, og det er før det som betales (kunne blitt betalt) for konsesjonsvolum!

Hvorfor skal fremtidig utvikling av arbeidsplassene i de selskapene, utenfor olje/gass, som bidrar mest til velferdsstaten undergraves? Hva skal vi si til våre ansatte? Hva skal vi si til ungdommen som studerer for å skape ny industri og vil bo langs kysten? Er det ikke velferd at folk kan bo langs kysten uten statsstøtte?

Er dere beredt til en debatt om realiteter, hvem som bidrar med hva? Det er vi. Les offentlige ringvirkningsrapporter og årsrapporter fra siste året. Der vil dere eksempelvis lære at Lerøy (LSG) sysselsatte ca 5500 mennesker, har nær 20 tusen eiere, balanse på 34 milliarder, omsetning 23 milliarder og et operasjonelt driftsresultat på 2,5 milliarder. Ja, LSG er stort og har et spredt eierskap, men hva er galt med det?

Det har vært krevende å utvikle verdikjeden/næringen som «står på pallen» målt etter bidrag til velferdsstaten, det er vi stolt av. Tenk om regjeringen kunne arbeidet med oss, våre ansatte og leverandører, ikke mot oss! Fortsetter dere slik dere stevner kan dette bli kostbart, ikke bare pekuniært for kommuner og velferdsstaten, også politisk. Vi er forpliktet til å si fra.