Jeg har bodd i Trøndelag siden oktober 2018 og trives godt. Jeg har endelig funnet hjemme. Klart jeg savner naturen og villskapen i Finnmark. Men det stopper der. Etter snart fire år her, så har man forandret seg, og man får sett ting fra utsiden. Å jeg gremmes, og skremmes, over det jeg ser. Alt er det samme. Ingenting har forandret seg.

Da jeg drev med politikk - jeg var 10 år i Kystpartiet og 6 år i Senterpartiet, derav de tre siste årene som lokallagsleder - så jobbet jeg hardt for landsdelen min. Mot tvangssammenslåingen, for muligheten til å skape noe, næringsutvikling, videreforedle landsdelen. Men jeg ga opp.

For uansett ble jeg møtt med det jeg i dag oppfatter som klaging. Frykten for å faktisk måtte godta forandringer var så stor at den overskygget alt. Politikere som var mest opptatt av å sitte på hvert sitt nes og bjeffe til hverandre, eller spenne bein på andre som forsøkte å skape noe. Svartsjuka som rådet var så tjukk at den omtrent var ugjennomtrengelig. Den vakre, ville, fantastiske landsdelen min, som ble spist opp innefra av administrative ledere, mest opptatt av seg og sitt.

I dag må jeg ærlig innrømme at jeg ikke vet om det var så negativt å bli Troms og Finnmark. Jeg kommer alltid til å være finnmarking, og landsdelen nord av Langfjordbotn kommer alltid til å være Finnmark, uansett hva urbane broilere måtte mene. Og når jeg leser hva noen anser som den reelle konsekvens av å splitte landsdelene, så lurer jeg på om det faktisk er så lurt.

Det er en kjent sak at finnmarkingene alltid har blitt motarbeidet av makta sørfra, både politisk, økonomisk, sosialt og realpolitisk. Det er ikke et ukjent fenomen at det fremdeles finnes rikspolitikere som ser på Finnmark som et offerlam ved en eventuell invasjon fra Russland. Men verdiene i og over havet vil de gjerne ha. Og det er heller ikke ukjent blant folk at å skape noe, hvis man ikke heter Equinor, Hydro, Orkla eller bærer navnet til noe stort konsern, ikke alltid er så lett. Løvebakken sørger for det.

Men det som også fortviler meg, er at det virker som om det er en motvilje til å "modnes" der oppe. Hvor har det blitt av den tøffe, hardhause, gjenstridige, sta finnmarkingen, som mot alle odds fant løsningene som trengtes? Har han eller ho trukket seg tilbake til godstolen og satt seg som mål å klage? De unge rømmer ut av landsdelen fordi mulighetene blir bare færre og færre, godt hjulpet av politikere som gir inntrykk av at statlige overføringer er det eneste saliggjørende. Og den evige kampen mellom Alta og resten av Finnmark gjør virkelig ikke saken noe bedre.

Føler du deg fornærmet nå? Bra, da har jeg kanskje truffet noe som burde vært adressert for lenge siden.

Å holde stridighetene internt i Finnmark er en bevisst strategi. Ved å holde dere opptatt med å stå mot hverandre, frigjør det plass til å bygge ned landsdelen til fordel for andre deler av landet. For da er dere ikke oppmerksomme nok på de små tingene som hver for seg ikke utgjør noe, men samlet sett kan være ødeleggende for landsdelen.

Finnmark kan virkelig bli en nasjonal maktfaktor. Med folk og politikere som ser fremover i stedet for bakover slik som nå, hadde denne flotte biten av landet kunnet bli et sted folk søkte seg til, med gode, godt betalte jobber som lokkemiddel, en samfunnsstruktur, samfunnstilbud og livsstil som hadde fristet folk. I stedet så leser vi om foreldre som vedder seg imellom om hvor lenge et innflytterpar sørfra holder ut, før de rømmer sørover igjen. Om nyinnflyttede som opplever å bli frosset ut, fordi de ikke er som resten av folket rundt seg, eksemplene er mange.

Men hva vet vel jeg. Jeg er bare en lastebilsjåfør bosatt i Trøndelag, som har bodd 31 år i Finnmark og brukt 16 av dem i politikken.