Kommentarfeltet har eksistert i snart 30 år. I alle fall i den formen vi kjenner det i dag. Det er få som elsker denne oppfinnelsen. Det er i alle fall få som innrømmer det, men ganske mange flere som elsker å mislike det.

Det er et kloakkrør, hevder kritikerne. Kritikken blir ironisk nok gjerne framført i nettopp kommentarfeltet eller tilsvarende fora. For selv om mange gir uttrykk for at de ikke liker det, velger likevel mange av de samme å bruke det.

Forrige uke tok kommentarfeltene i Nordlys full fyr. Saken om Frelsesarmeen, som ikke fikk holde appell i forbindelse med julegrantenninga i Tromsø, skapte et engasjement helt utenom det vanlige.

Selv om det var svært høy temperatur, klarte det store flertallet å holde seg til sak. Som folk flest gjerne gjør. Men så skjer det som ofte skjer i betente saker som denne: Noen ganske få klarer ikke å besinne seg.

De slutter å diskutere sak, og går rett på person. I dette tilfellet var det særlig daglig leder Shilan Ghadani i Tromsø Sentrum som ble skyteskive. Hun blir ikke bare skyteskive fordi hun har vært med på å ta et kontroversielt standpunkt. Hun blir først og fremst angrepet fordi hun er den hun er. Fordi hun er mørk i huden. Fordi noen, på basis av utseendet hennes, trekker slutningen om at hun er en islamist med onde hensikter. En islamist som vil ødelegge julefeiringa i Tromsø.

Og jeg er temmelig sikker på at kjønn også spiller inn. Hadde hun vært en hvit, middelaldrende mann med de samme meningene, hadde hun blitt behandlet langt mildere. Som hvit, middelaldrende mann - som stikker nesa frem nå og da - har jeg fått min dose sjikane for mer kontroversielle utspill enn det Ghadani sto bak, men jeg har aldri vært i nærheten av det Ghadani ble møtt med av rasisme, trusler og annen ondskap.

Ghadanis historie er ikke unik. Vi så mer av det samme denne uka, da det ble kjent at poet og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali har anmeldt komiker Atle Antonsen. Selv om det er Antonsen som har opptrådt svært kritikkverdig, får Ali en bølge av hets i kommentarfelt og egen innboks.

Hva er det som feiler disse folkene, som mener seg berettiget til å hetse og true andre mennesker? Hvis du mener at en person gjør noe som er så feil, så uhyrlig, så grovt - hvorfor vil du da gjøre deg selv til en enda verre person ved å sjikanere og/eller true den du er uenig med?

Det hadde vært et interessant forskningsprosjekt å finne ut mer om kommentarfeltkrigerne. Hvem er de? Og hva er det som driver dem? De drøyeste utfallene ser ofte ut til å komme fra godt voksne folk. Ikke bare menn, selv om ser ut til å være i flertall, men også (godt) voksne kvinner. Flere av kommentarene vi så oss nødt til å slette i den siste debatten, kom fra folk i bestemorgenerasjonen. Kanskje skulle de fått litt opplæring i folkeskikk av barnebarna sine.

Når det stormer som verst, både i kommentarfeltet på Nordlys.no og på de sidene på sosiale medier som vi har ansvar for å redigere, kommer også oppfordringene om å stenge kommentarfeltet helt og holdent. Forunderlig nok oppfordres vi til å stenge kommentarfeltet på Nordlys.no, men ikke på Facebook. Det skjedde også denne gangen. Fra flere hold, og utelukkende fra folk som har lett tilgang på offentlige talerstoler. De har for så vidt vettuge argumenter, men jeg synes det er en dårlig idé.

For det første: En av de grunnleggende oppgavene for oss i de redaktørstyrte mediene, er å stimulere til debatt. Den skal være åpen for alle. Fattig og rik. Gammel som ung. Kommunist som kapitalist. Det er et heidundrende paradoks når en avis publiserer debattstoff digitalt uten å slippe til motstemmer. Det blir litt som å invitere til fest, men drikke all vinen selv, mens de andre ser på. Jeg er overbevist om at det er lurt å slippe flest mulig til. Det kan ikke minst virke dempende på polariseringen.

For det andre: De mediene som velger å stenge kommentarfeltet på egne plattformer, flytter gjerne debatten over til Facebook eller andre sosiale medier. Da er man like langt, om ikke kortere. Jeg kjenner i alle fall ikke til at de som trenger det, behersker seg mer straks debatten foregår i sosiale medier. Min erfaring er snarere at folk senker terskelen for hva de tillater seg på sosiale medier kontra redaktørstyrte plattformer. Vi trenger ikke færre som forsøker å moderere debatten. Vi trenger flere.

Men det er et poeng at redaktørstyrte medier er til stede i sosiale medier. Det kan forhåpentligvis bidra til en mer sivilisert debatt, ettersom redaktørstyrte medier må redigere og moderere etter de samme prinsippene uansett hvilken plattform man bruker.

For det tredje: Det kan gå måneder mellom hver gang vi har så opphetede debatter som i forrige uke. De aller fleste dagene klarer folk å besinne seg i kommentarfeltet, og de aller fleste er ikke rasister, homofobe eller empatiløse. Derfor er det så deprimerende når de ganske få går over grensen. Men at det finnes noen få råtne epler i den store dungen, er nok dessverre prisen vi må betale for å ha et offentlig ordskifte som er åpent for alle.

God helg!