Gå til sidens hovedinnhold

Hva og hvem vokser vi for i Norge?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De fleste nordmenn har positive assosiasjoner til ordet “vekst”. Vekst gjennomsyrer alt vi gjør. Hvem vil ikke vokse? Vi snakker om personlig vekst, at vi selv skal vokse som mennesker. Små distriktssamfunn tar i bruk oppfinnsomme løsninger for å lokke til seg unge mennesker og barnefamilier for å sikre befolkningsvekst. Til og med Erna Solberg oppfordrer til å hoppe i høyet for å sikre at befolkningsveksten i Norge ikke stagnerer. Ikke minst begynner alle varsellamper å blinke om ikke økonomien stadig vokser. Bedrifter uten vekst og profitt, regnes ikke som “bærekraftige”.

Vi i Spire Tromsø mener samfunnets økonomiske vekstavhengighet er en god forklaring på hvorfor Norges klimainnsats så langt ikke har vært tilstrekkelig. Etter vår mening kan Norges klimaplan sammenlignes med det å piske en død oljehest.

Dagens økonomiske system baserer seg i stor grad på bruk av naturen og menneskelige ressurser. Disse er ikke uuttømmelige, men begrenset. For å få økonomien til å vokse, er man derfor avhengig av en stadig større utpining og utnyttelse av naturen og arbeidskraft. Konsekvensene av dette er åpenbare: flere steder i verden er naturen og det biologiske mangfoldet i ferd med å kollapse helt, og millioner av mennesker blir grovt utnyttet og lever under kummerlige forhold.

Nå når vi begynner å se bunnen på oljetønna, gjør vekstavhengigheten politikerne stressa. Hva skal Norge leve av nå? Det spørsmålet kan egentlig omformuleres til “hva vi skal vokse av?” Det fremstilles nemlig som at å leve er det samme som å vokse. Historisk er økonomisk vekst sett på som løsningen på alle våre sosiale problemer. “Underutviklede” land og menneskene som bor der skal løftes ut av fattigdom gjennom økonomisk vekst. Spørsmålet er om veksten også kan være årsaken til fattigdom, sult og miljøproblemer?

Påstanden om at vekst fører til velferd er til en viss grad sann: levestandard tenderer til å øke i takt med økt BNP. De fire asiatiske tigrene er et godt eksempel på dette. Her i Norge har vi selv nytt godt av den økonomiske veksten oljen har gitt oss. Middelklassen i Norge har god kjøpekraft og høyt konsum. Samtidig er det åpenbart at vår velstand og materielle levestandard har en skyggeside. Nordmenns konsum går på bekostning av naturen og av menneskerettigheter. Dessuten sier ikke en økning i BNP noe om fordeling av denne innad i et land.

Dette går ikke lenger. Verden står i brann. Dette har nærmest samtlige politikere skjønt: Det finnes knapt nok et hetere tema i disse dager enn klimapolitikk. Problemet oppstår imidlertid når løsningene vi presenterer ikke utfordrer kjernen i problemet, nemlig at dagens økonomiske system baserer seg på kapitalistiske og destruktive strukturer. Dette gjør at dagens klimapolitikk i stor grad baserer seg på å gjøre økonomisk vekst “mer bærekraftig”, uten å stille spørsmål med hvorvidt det å ha “vekst” som mål i seg selv i realiteten er forenlig med bærekraft, hva formålet med veksten er og hvordan den skapes.

Spire Tromsø mener det er her skoen trykker. En klimapolitikk som kun legger opp til å gjøre et i utgangspunktet urettferdig økonomisk system mer “bærekraftig”, holder ikke mål. Det å konsumere og produsere ting på en “grønnere måte” kan ikke være løsningen. Planeten har en tålegrense. Vi må derfor spørre oss selv om evig vekst, uavhengig om denne er “grønn” eller ei, er nødvendig for et land som Norge? Trenger vi egentlig økt materiell velstand her i landet? Kanskje bør vi heller finne ut hvordan vi kan sikre befolkningen gode liv og trygghet uten å overbruke naturressursene.

Er det noe pandemien har lært oss, så er det at tankeløst konsum kun gir flyktig lykke. Samtidig er det i Norge i dag politisk selvmord å sette spørsmålstegn ved vekst. Spire Tromsø mener imidlertid tiden er overmoden for en debatt om Norges miljøposisjon. Vi kan ikke få i både pose og sekk: enten er vi på den riktige siden av historien, eller så er vi det ikke. Grønnvasket vekst, altså grønn overvekst, er en umulighet. Vi oppfordrer derfor alle til å spørre seg selv hvordan en rettferdig økonomi som ikke trosser naturens tålegrenser ser ut. Hvordan når vi dette målet? Hvordan kan vi sikre menneskers velferd uten å ødelegge naturen? Kanskje kan dette være spørsmål for valgkampen til årets stortingsvalg.

På vegne av Spires lokallag i Tromsø - miljøorganisasjon for ungdom og unge voksne:

Eirin Sundby og Gry Årsand

Kommentarer til denne saken