Det er alltid fornøyelig, og fryktelig morsom lesing, hver gang det kongelige, norske presteskap rykker ut i offentligheten for å predike og misjonere for den rette tro.

Sist ut i så henseende, er pensjonert prest Bakken, som i Nordlys den 22. juli, sikkert etter beste evne, men dog så forgjeves, prøver å forkynne for oss nordlendinger hvordan dagens kristendom og bibellesning skal og må forstås i dagens Norge. Vi lever dog i 2022, og ikke år 0, har den godeste prest kommet fram til.

Det han denne gangen først og fremst har på hjertet er at, sitat: «Domsforkynnelse om evig pine hører ikke hjemme i folkekirken». (Hvor hører den da forresten hjemme? Kanskje på Stortinget eller i Islam? Ikke vet jeg).

Til dette har jeg å si:

1) Det er ganske så freidig gjort av hr. presten, når han velger å kalle den norske kirka for «en folkekirke». Hvordan kan en kirke uten folk, slik som realiteten er i dag, samtidig benevnes som folkekirke? Svar: Jo, hvis man besitter frekkhetens nådegave, for nådegaver er det som kjent flust av i kirka. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at jeg vet om mange kirker i Europa som kan kalle seg for folkekirker, men disse er som regel omgjort til gallerier eller restauranter.

2) Det Bakken benevner som «evig pine» i sitt innlegg, er bare en omskriving av ordet «Helvete». Dette ordet, som visstnok er å finne i den hellige bok Bibelen, har det liberale presteskapet etter beste evne prøvd å fjerne fra kristen forkynnelse i sånn ca. 100 år. Det førte blant annet til at teolog og professor Hallesby i en radiotale i 1953, tok et kraftig og svovelrykende oppgjør med de prestene i den norske kirke, som nå leflet med ideen om at Helvete ikke eksisterte. I dag, vil jeg tro, roterer han nok i sin gamle grav så det holder.

Det har seg nemlig slik, at det er noen prester som i sin visdom har kommet til at man må slutte å snakke om kristendommens Helvete til det opplyste og moderne menneske. Intet slikt menneske vil slutte seg til en slik tro, så da får man heller snu kappa etter vinden, og dermed slutte å snakke om dette bisarre fenomenet. Det er jo ikke det minste rart at prestene i den norske kirke vil slutte å snakke om dette grusomme temaet, men feigt er det, feigt så det holder.

Her følger noen andre eksempler på hvordan presteskapet har gjort om på hellige bibeltekster opp gjennom århundrene:

  • Vi kan jo begynne med «the very beginning», det vil i denne sammenheng si sånn ca. år 0, da selveste Guds sønn ble født av ingen ringere enn en jomfru. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at denne jomfrutroen faktisk fortsatt holder seg ganske så godt, og er ikke helt fjernet fra dogme-lista, men dessverre for de dogmatiske/rett-troende kristne, så er også denne fortellingen på vikende front hos dagens «pop-prester», du vet de coole og hippe, de som jo egentlig mener og gjør stort sett det samme som oss vanlige syndere. Pussig nok så tviholder disse super-sløye prestene på det kirkelige ritualet som kalles for nattverden, der de får folk til å drikke Jesus blod og spise Jesu legeme. Kannibalisme heter det med et fremmedord, og er for lengst gått av moten i andre kulturer.
  • På 1000-tallet skulle vi nordmenn tvangskristnes og omvendes ved hjelp av sverdet. (Vil du ikke, så skal du!). Og: de som ikke ville, de mistet naturlig nok sitt hode, og havnet selvfølgelig i Helvete. (Skulle forresten bare mangle!) Skal man først havne der, så kan det jo være like greit å være hodeløs. Denne praksisen fant imidlertid det godeste presteskapet etterhvert så pass upassende og umoderne, at de la bort sine blodige sverd. Denne metoden hadde jo for så vidt fungert svært så godt fram til nå, men noen rare/ekle mennesker hadde på 1400-tallet tatt til orde for at det fantes både hyggeligere, mer humane, rettferdige og kjærlighetsfulle tanker her i verden, enn de kristendommen stod for. Denne perioden i vår historie, var den som senere fikk betegnelsen opplysningstiden. (Skrekk og gru!)
  • På 1600-tallet skulle de som ble stemplet som hekser av kirka og prestene, ikke bar havne i Helvete, men de skulle også først både tortureres og brennes. Selvsagt i Guds navn.
  • Helt fram til 1900-tallet, var gjeldene tro at kvinner skulle tie i Guds forsamling, og derav fulgte selvsagt, at ingen kvinner heller kunne bli prester. På 1970-tallet fant våre biskoper og skriftlærde ut at denne læren ikke passet inn i vår tid, og ble dermed omgjort. Dog med et unntak: Ingen kvinner kunne bli biskoper. Nå vet vi hvordan også den læresetningen ble satt til sides.
  • Noen som husker at prester ikke kunne skille seg, og gjengiftes? Også det ifølge Bibelen, men pytt, slikt gammelt tøv var det nå på seint 1900-tall på høy tid å kvitte seg med. Som tenkt, så gjort.
  • Historien om de homofiles plass i kirka, er så stygg at jeg nesten ikke orker å skrive om den. Var det noen som kvalifiserte for en glovarm plass Helvete, så var det de homofile og lesbiske. I dag er også denne ideen på vei ut av Guds Hus.

Jeg er ingen bibelsprengt person, men gjennom kristen indoktrinering fra skole og samfunn for øvrig, har jeg i løpet av mine 72 år lært følgende:

Helt basic i den kristne tro, er følgende tre grunnpilarer:

1) Troen på et Helvete, der alle de ikketroende og syndige vil havne, og troen på Himmelen, der alle de frelste og rettroende vil havne.

2) Troen på at Jesus var og er Guds kjødelige sønn, samt en for meg noe merksnodig tredje person, som har fått navnet Den Hellige Ånd.

3) Troen på at Jesus stod opp fra de døde. Denne grunnpilaren i troen er kanskje å anse som den aller viktigste, og faller også den bort, så faller hele bunnen ut av den kristne tro, slik jeg ser det.

Jeg tar selvsagt høyde for at dette raskt kan bli stemplet som såkalt vranglære, men det er nå en gang det jeg har lært. Æresord.

Så kan man lure på: Hva er den neste raritet i den kristne tro som må fjernes, kun fordi vi lever i 2022, og ikke i år 0? Jeg tipper at det neste som ryker, er troen på at Jesus stod opp fra de døde, samt at dette pratet om ånder, hellige eller ikke, vil ta slutt/blekne. Slikt får heller ulike sjamaner ta seg av. Og bare som et lite apropos: Stakkars vår konge og dronning, som gjennom grunnloven er tvunget til å tro på den kristne religion, og på toppen av det hele må forholde seg til kvakksalver, svigersønn og sjaman Durek.

Da gjenstår stort sett bare troen på Himmelen, men jeg tror faktisk at også den henger i en tynn tråd, etter som tida går. Englene glimrer som kjent stadig vekk med sitt fravær. Det har nok blitt for mye CO2 der oppe, til at livet er til å holde ut, selv for englene. Dessuten har vi jo blitt lovet at Jesus skal komme tilbake til jorden, nettopp fra Himmelen, først og fremst for å dømme både de levende og døde. Men så viser det seg, dessverre for de troende, at også han gang på gang svikter sitt oppdrag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger ulike kristne menigheter opp gjennom historien har lovet hans komme, til og med med egen dato og klokkeslett, uten at noe som helst har skjedd. Dette står rett og slett ikke til troende lengere, og kan ikke betegnes som noe annet enn løgn og fanteri. Og slik styggedom befatter jo ikke de kristne seg med, så vær så god å bli tuillat!

Bakken skriver videre i sitt innlegg, sitat:

«Når vi lever her på jorden, er det fordi Gud vil det».

Og jeg som alltid har trodd at vi levde i denne jammerdalen fordi min kjødelige far om mor ville det slik. Så feil kan altså en stakkar ta i 2022, men da er det jo god å vite at vi har noen rett-roende blant oss, som kan lede oss inn på den rette, eneste, trygge vei. At Bakken også bestemt mener, som nok en sannhet med stor S, at «Hele verden er skapt av Gud», viser bare at også han fortsatt har en vei å gå, i sitt arbeid med å reformere Bibelen.

Til slutt bare et lite «misjonerende» tips til Bakken, og hans likesinnede: Siden troen utvannes mer og mer for hver dag som går, og den dagen Bibelen har fått et like sekulært, underholdende og fornuftig innhold som Prøysens Musevisa, hva da med å konvertere til Røde Kors? Der får dere jo både beholde korset, samt jobbe for det godes sak, og det helt på ordentlig. Og sannelig, sannelig sier jeg eder: Selve rødfargen er faktisk heller ikke å forakte.