Regjeringen sa onsdag i forrige uke at de oppretter et utvalg med et mandat om å utrede mulighet for selvbestemt abort opp til utgangen av 18. uke. Man skal se på alternativer for dagens abortnemnder. Arbeidet skal ta 18 måneder.

Alt ved lanseringen av dette utvalget viser at våre politiske ledere ser på abort som et juridisk anliggende. Det er da også talende at det nye abortutvalget som helseminister Ingvild Kjerkol ( Ap) annonserte som historisk, skal ledes av en jurist og helsebyråkrat.

Nå skal det for ordens skyld sies at de øvrige medlemmene av utvalget ikke er klare enda, og det er all grunn til å tro at sammensetninga også skal inneholde medisinskfaglige eksperter.

Men abort er og forblir et rent rettighetsspørsmål for mange politikere. For enkelte blir det i tillegg et verdispørsmål.

Men det det burde være, er et spørsmål om kvinners reproduktive helse. En forsmedelig behandlet sak i seg selv. Mer om det senere.

Vi har en offentlig allergi mot å omtale abort som en kvinnehelsesak. Nesten alle debatter som kommer fremover i denne saken vil være verdidebatter. La det ikke være noe tvil om det. Det ser vi allerede et tilløp til i Cecilie Myrseths (Ap) leserinnlegg i nordnorske aviser denne uka.

Enn så enig jeg er i hennes budskap om at abortrettigheter ble brukt av Høyre i en pinlig hestehandel med Krf under Solbergregjeringa, så lover det ikke godt at Myrseth gjør oppgjøret mot gamle synder til bærende argument for ny abortlovgivning.

Det er heller ikke lovende at regjeringsmakkeren Senterpartiet slettes ikke er interessert i at kvinner skal få større selvbestemmelse over egen reproduktive helse. De er veldig fornøyde med at selvbestemmelsesgrensa forblir på 12 uker.

– Så uansett hva utvalget kommer frem til, ønsker ikke Sp å skyve på grensen? spurte NRK Sps helsepolitiske talsmann Hans Inge Myrvold under pressekonferansen som lanserte utvalget.

– Det er helt rett. Vi er villige til å bruke kunnskapsgrunnlaget for å se på andre deler av lovgivningen, svarte Myrvold.

Venstres Ingvild Wetrhus Thorsvik har helt rett når hun kritiserer regjeringa for uthaling i denne saken. Hele opplegget fremstår som et skinnprosess.

For det er ingenting vesentlig som kommer til å endres i abortlovgivningen med en Ap/Sp regjering.

Bare en kort realitetsorientering: De aller, aller fleste abortene i Norge skjer før uke 12. Etter uke 12 må man stille fremfor en nemnd. Abortene som skjer innen uke 18 blir som regel godkjent av nemnda. I så å si 100 prosent av tilfellene.

Vi har i realiteten abort frem til uke 18 i Norge. Det eneste vi ikke har, er selvbestemmelse i så måte.

Samtidig som abortutvalget skal utvelges så skjer det mye rart rundt kvinners reproduktive helse. Liggetiden på føden blir kortere, og oppfølginga av kvinner som faktisk har båret frem barn får stadig mer kritikk.

Nordlys har de siste ukene publisert en rekke saker som viser hvor tilfeldig behandlingen av kvinner som har født barn og har behov for etterpleie, er i dette landet.

. Bor du på Senja og trenger gynekolog, må du nå bruke en hel arbeidsdag for å reise til Harstad for sjekk.

Grunnen er den privatpraktiserende gynekologen som jobbet på Finnsnes to til tre dager i uka - og som Helse Nord betalte driftstilskudd til i syv år - søkte om å flytte hele virksomheten til Harstad.

Og vedkommende fikk flyttingen innvilget fordi han skulle holde seg i samme region. Det kommer ikke noen ny gynekolog til Midt-Troms, fordi det er i følge en uforståelig regnestykke nok gynekologer i den enorme regionen.

Slike absurditeter må norske kvinner, som har et reproduktivt helse å ta vare på, forholde seg til. Det er politikk som må til for å fikse det.

Jeg skjønner det godt om enkelte lurer på hva alt dette har med abortspørsmålet å gjøre?

Poenget mitt er at om man hadde tenkt på abort primært som kvinnehelse og ikke som et rettighets- og verdispørsmål, så hadde man ( Og nå peker jeg på den forrige regjeringa. Alle skal få. ) heller utredet det i kvinnehelseutvalget som ble nedsatt i 2021.

Men vi diskuterer stadig sjeldnere abort som noe som angår kvinnehelse. Og det er bekymringsverdig. Problemet i mange land der abortrettighetene har blitt pulverisert, er at det ikke stilles likhetstegn nettopp mellom kvinnehelse og abort.

Det er åpenbart at politiske verktøy må til for å styrke miljøene som kan ivareta kvinners reproduktive helse på en bedre måte. Inklusive abort til uke 18. Det trengs det ærlig talt hverken utvalg eller nemnder for å skjønne.

Overlege og avdelingsleder ved Kvinneklinikken på UNN Ingar Ludvig Nilsen, mener belønningssystemet i norsk helsevesen er med på å nedprioritere kvinnehelse, både etter fødsel og på generell basis.

Kanskje man heller skulle tatt i et ordentlig tak for kvinnehelse fra den enden? I stedet for å drive på med verdiposering på pressekonferanser og i leserinnlegg.