Hva hjelper varslervernet når domstolene ignorerer det?

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Dommen i varslings- og erstatningssaken mellom tidligere lærer og spesialpedagog Rita Esperø Hansen ved Sommerlyst skole og Tromsø kommune, er nå kommet.

Saksøker Hansen har i korte trekk gjort gjeldende at hun er blitt utsatt for mobbing og trakassering etter å ha varslet om kritikkverdige forhold på Sommerlyst skole. Tromsø Kommune er som følge av de negative konsekvenser dette har fått for Hansens liv og helse, erstatningsansvarlige. Dette ansvaret er etter Hansens syn ikke foreldet selv om arbeidsforholdet opphørte i 2014, ettersom Hansen fortsatt er under utredning for skadevirkningene etter disse hendelsene.

Dommer Møyfrid Eggebø innleder dommens presentasjon av saksforholdet med at Rita Esperø Hansen anførte at hun varslet om flere forhold på skolen. Forhold som etter hennes mening skulle vært håndtert som varsling. I retten eksemplifiserte saksøker sine varslinger med to lærere som angivelig hadde vært ruset mens de var på tur med elever. Videre vitnet hun om at hun hadde varslet skoleledelsen om at elever hadde henvendt seg til henne, og fortalt at de var utsatt for seksuelle krenkelser av en mannlig lærer. Skolens rektor nektet i retten for å ha mottatt slike varslinger. Imidlertid går det frem av et lydopptak avspilt i retten at disse varslingene var foretatt, mottatt og omtalt av rektoren selv. I opptaket erkjenner han dessuten at skolen ikke har noen rutine for varsling. Men varslingseksemplene og bevisene for deres eksistens omtales ikke med ett ord av dommer Eggebø, heller ikke den direkte usannheten fra rektoren. Dommer Eggebø skriver bare at Hansen mener at ledelsen ikke la skjul på at det var hun som hadde varslet, og at hun på den bakgrunn ble utsatt for gjengjeldelse, og etter hvert med mobbing og trakassering fra kolleger.

Saksøker oppga i retten at ledelsens saksbehandling og behandling av henne på denne tiden var årsak til langtidssykefraværet i året 2010. Det bekreftes også av dokumentasjonen. Men dommer Eggebø omtaler ikke dette på annen måte enn at Hansen var tilbake i skoleåret 2011/2012, etter en permisjon forrige skoleår. I neste omgang trekker Eggebø frem en episode i starten av dette skoleåret, hvor hun skriver at saksøker og ledelsen hadde hatt kontakt ifm. om Hansen kunne få tilpasset timeplanen etter et behandlingsopplegg hun hadde med psykolog. Konsekvensen av denne prosessen var at elevene ble sittende over 10 uker, uten lærer i timene Hansen var til behandling.

Fremfor å vise til dokumentasjonen som viser at Hansen skriftlig fikk fri av ledelsen til dette behandlingsopplegget, og dermed at det klart var ledelsen ansvar å ordne vikar for henne under disse timene, omtaler dommeren fraværet av lærer som en misforståelse. En misforståelse som ikke ble oppdaget og tatt tak i før etter en tid. Virkeligheten var at Hansen selv så seg nødt til å avslutte psykologbehandlingen for at elevene ikke skulle miste mer av pensum. Retorikken til dommer Eggebø gir følelsen av at hun vurderer ledelsessvikten hun omtaler som «misforståelse», som en feil også Hansen måtte bære ansvar for.

Deretter beskriver dommer Eggebø en hendelse fra våren 2012, hvor hun skriver at saksøker opplyste ledelsen om et lydopptak som var gjort på et lærerkontor. Det refereres til et notat fra ledelsen, hvor det går klart frem at Hansen omtales negativt. Videre skriver dommeren at rektor først besluttet gjennomføring av meklingssamtaler mellom Hansen og kollegaene hun delte kontor med. Men ettersom kollegene ikke mente det var noen konflikt gjennomførte rektor i stedet et fellesmøte, hvilket strider mot retningslinjer for slike saker. I referatet fra møtet går det frem at også Hansen var til stede. Men til tross for at opplysningen ble gitt, nevner ikke dommeren at Hansen opprinnelig ikke var kalt inn til dette fellesmøtet. I referatet kommer det ellers frem at ledelsen lar en person fra arbeidsmiljøetaten fortelle Hansens kolleger i fellesmøtet, at det finnes opptak fra samtaler de har hatt om Hansen, fra deres kontor. Referatet viser ellers at denne arbeidsmiljøetatspersonen «fokuserer på hva som kan ha vært utgangspunkt for at Hansen opplever seg utestengt og baksnakket..». Videre at «det blir pekt på at situasjoner og relasjoner ofte oppleves forskjellig av kolleger i et arbeidsmiljø.».

Dommeren skriver selv at det av opptaket går frem at det snakkes negativt om Hansen, og på en slik måte at det gis inntrykk av at det ikke er første gang det skjer. Stemningen synes å være til dels munter ved at flere ler. Det gis uttrykk for at noen ikke hilser på Hansen, og at det blir uttrykt en slags overraskelse over at Hansen tror at de vil hilse på henne, mens en annen sier hun setter på head-sett for å slippe å snakke med Hansen.

At det ble gjort et diskutabelt og problematisk lydopptak er èn ting, men det endrer ikke hva som faktisk fant sted under denne kollegasamtalen. Det er i beste fall inkompetent å omtale innholdet i opptaket slik denne personen fra arbeidsmiljøetaten gjorde. Man kan ikke tvile på om Hansen ble baksnakket, da det høres på opptaket! Likeledes kan man heller ikke snakke om forskjellig opplevelse i et arbeidsmiljø. Denne fremstillingen i et referat etter fellesmøtet, i tillegg til gjennomføringen og konteksten rundt fellesmøtet taler for en planlagt varslerfiendtlig prosess. Disse hendelsene er i seg selv gjengjeldelser mot varsler.

Lydopptaket burde med sin kontrovers ikke tjent til annet enn som et opplysende bevis for at det har foregått uakseptabel kollegaatferd. Når kollegaer er i konflikt med hverandre som går utover arbeidshverdagen, skal det ryddes opp i på et forsvarlig og konfliktdempende vis. I stedet fører ledelsens reaksjon til arbeidsmiljøforverring og med en varslingsfiendtlig ramme. Det er varsleren Hansen som er problemet og ikke hva som sies av hennes kollegaer på lydopptaket. Ved å gjøre opptaket kjent for bakvaskerne i et fellesmøte, endatil med den ikke inviterte Hansen til stede, sørget ledelsen også for at Hansen ble stemplet som opptakets opphavskvinne. Dette og det at ledelsen først tenkte å kalle inn til meklingssamtaler mellom varsleren og de kollegene som bakvasket henne, for deretter å droppe dette og i stedet gjennomføre fellessamling fordi bakvaskerne «ikke mente det var noen konflikt», er klart kritikkverdig. For eksempel visste ledelsen hva som var uttalt av Hansens kolleger på lydopptaket, og følgelig visste de også at kollegene ikke snakket sant om konfliktsituasjonen.

At den saksøkende varsleren ikke opplevde denne prosessen som forsvarlig, er forståelig. Dommer Eggebø skriver på sin side lite klargjørende at Hansen ble utsatt for negativ oppmerksomhet fra sine kolleger som ikke ble behandlet hensiktsmessig. Men det var etter hennes syn en vanskelig situasjon for ledelsen med et skjult lydopptak, og det var flere enn Hansen det måtte tas hensyn til. Skolens ledelse har etter dommerens mening opptrådt forsvarlig.

Det virker å være en fellesnevner at dommere i varslingssaker generelt ikke stiller høye krav til arbeidsgivers kompetanse, evner og lovlydighet, mens varsleren som regel forventes å prestere på et overmenneskelig lovlydig og forsvarlig nivå, hvilket naturligvis aldri vil skje. Med slike formuleringer som denne dommeren gjør, og hennes totale mangel på behandling av hele dette opplagte, sentrale og problematiske lydopptak-scenarioet, viser tydelig hvilken leir hun har plantet bena sine i.

Dette forsterkes av at hun i sin dom i påfallende og ofte usaklig grad, henter inn uttalelser fra kommunens vitner. Hansens vitner derimot, som bekreftet klikkdannelser, dårlig arbeidsmiljø, kollegers trakassering av saksøker osv. og med det også tegnet et annet og mer balansert portrett av Hansen, nevnes ikke med ett ord. De bevisførte varslingsforholdene i saken forties. Dommeren fremstiller varslingene som et viktig tema for Hansen, mens det selvsagt også skulle vært et viktig tema for Eggebø å ta stilling til. Manglende omtale av varslingene skaper inntrykk av at det ikke eksisterer noen varsling etter arbeidsmiljølovens forstand. Men lydopptaket med rektoren beviser realiteten og «behandlingen» av fire varslinger, og trolig av den grunn omtaler ikke dommer Eggebø opptaket et eneste sted i den 43 siders lange domsavsigelsen. Videre skriver hun at det ikke er sannsynliggjort at kommunen ikke har håndtert varsel på en forsvarlig måte. Denne vurderingen viser at dommeren heller ikke bryr seg om forarbeidene til varslerparagrafene om delt bevisbyrde. Forarbeidene viser at dersom arbeidsgiver ikke kan dokumentere en forsvarlig varslingsbehandling, skal det tale mot dem og ikke for dem.

Etter å ha feid varslingsinstituttet ut av problemstillingen, har dommeren fritt leide til å frita Tromsø Kommune for ethvert erstatningsansvar. Hansen blir fremstilt som en vanskelig arbeidstaker, og en som blogget om det hun ble utsatt for mens hun fortsatt var å regne som ansatt. En slik illojalitet ga ifølge dommeren arbeidsgiver rett til å si henne opp, og på bakgrunn av hvordan Eggebø har fremstilt saken kan mange oppfatte det som naturlig. Men for de som kjenner saken og hva som er kommet frem i rettssalen, men fortiet i dommen, er det utvilsomt at dommeren har underslått flere sentrale opplysninger og forhold som ville stilt saken i et helt annet lys.

Til tross for sterke helsefaglige uttalelser om varslerens forverrede helsetilstand, legger dommer Eggebø til grunn at Hansen har latt det gå for lang tid fra hun ble oppsagt til hun i 2020 gikk til sak. Vesentlige og vedvarende psykiske utfordringer med klart opphav i arbeidsgivers saks og personalbehandling, hadde ingen betydning for dommerens konklusjon om at Hansens erstatningssøksmål var foreldet. Hansen tapte saken.

Dessverre er dommen bare enda et eksempel på varsleres endelikt etter prøving i Norges domstoler.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken