Det er et år siden stridsvognene rullet inn over grensen i Ukraina og russiske soldater stormet mot Kyiv. Ukrainske tropper lå i stilling på motorveiene og innbyggerne samlet seg for å lage improviserte brannbomber. Selvsikre russiske elitesoldater landet med helikopter på flyplassen i Kyiv, sikker på å ta hovedstaden innen tre dager.

Slik ble det ikke. En ganske ukjent helt trådte frem i Ukraina og samlet sitt folk og oss alle mot den russiske aggresjonen. Det siste året har vi lært Zelenskyj å kjenne og vi har lært at verken han eller hans folk vil bøye seg for den russiske krigsmaskinen. Ukraina har lært gjennom år med krig på Krym, og de har lært gjennom det siste året. Putins vilje til å bruke alle midler møtes som en samlet nasjon og med alle landets midler.

Men hva har vi lært? En ledende norsk offiser uttalte i et møte sommeren 2022 at i Norge virket alle selverklærte forsvarseksperter å ha fått utlevert en lapp hvor det sto: «Krigen i Ukraina viser med all tydelighet…» etterfulgt av et åpen rom hvor den enkelte kunne fylle inn sine argumenter. Det er alltid fare for at konklusjoner fra pågående konflikter bygges for raskt og på sviktende grunnlag. Krigens tåke ligger fortsatt over Ukraina og hva som vil være de overførbare erfaringer vil tre klarere frem i tiden som kommer. Likevel er det som nabo til Russland og som NATO-land mulig å gjøre observasjoner og refleksjoner som er nyttig i utforming av vårt forsvar for fremtiden.

Den viktigste erkjennelsen er at ingenting blir som før. Vår russiske nabo har gått til angrep på et land i Europa. Lovnader om brorskap, evig fred og de beste hensikter har vist seg å være hule ord og tom politikk. Russland er ikke en fredsnasjon og har vist at de ikke kjemper bare på slagmarken. Putins soldater dreper, torturerer og voldtar sivile i sin hensynsløse fremferd. Gjennom luften sendes raketter og droner som rammer bolighus, vannreservoar, kraftforsyninger, fabrikker og tilfluktsrom. Den råskapen og den totale hensynsløsheten vi ser må vi ta inn over oss og inn i vår tenkning om fremtidens kriger og konflikter.

Den andre erkjennelsen er at vårt medlemskap i NATO er en forsikringspremie vel verd å betale. Norges forsvarsbudsjett ligger i dag betydelig under det uttalte NATO-målet om to prosent av brutto nasjonalprodukt. I fremtiden må vi være villig til å betale mer for å styrke vårt Forsvar og vårt bidrag i det kollektive NATO-forsvaret. Og samtidig som vi må styrke vårt bidrag styrkes NATO gjennom nye medlemsland. For Norge og NATO er den svenske og finske søknaden om medlemskap et vannskille. NATOs grense mot Russland forlenges med 1300 kilometer. Den skandinaviske halvøy blir en del av samme allianse. Våre havner blir våre naboers havner og våre styrker kan operere tettere og mer sømløst. Det styrker og utvikler vårt Forsvar.

I dagens heldigitale og moderne samfunn henger alle samfunnets bestanddeler sammen. En krig i fremtiden kan ikke isoleres til Forsvarets innsats eller føres med bare Forsvarets ressurser. Totalforsvarstanken har vært grunnlaget for vårt forsvarskonsept siden 2. verdenskrig. Nå må vi tenke nytt om hvordan samfunnets totale ressurser kommer sammen i møte med en trussel, en angriper eller i støtte til et alliert land som trues, angripes eller utsettes for hybride angrep. Ukraina har mobilisert alle landets ressurser og understøttes av NATO-land og andre i kampen som føres på alle fronter. Slik må også vi kunne mobilisere våre totale ressurser om det kreves. Her vil norsk næringsliv og det offentlige spille en avgjørende rolle. Vi må styrke det offentlige og private samarbeidet og sikre at vi finner de mest effektive løsninger i et totalforsvar rigget for fremtiden.

Våre sårbarheter er mange og åpenbare. Vår lange kyst, våre ressurser i havet og vår rolle som Europas grønne batteri er viktigere for oss og for våre allierte. Vi må beskytte våre ressurser og vi må gjøre det kontinuerlig. Vi kan ikke la oss overraske av gassrørledninger som sprenges i Østersjøen eller av nye trusler og nye former for utfordringer mot land og folk. Vår verktøykasse må være mer robust, ha et større innhold og ha et innhold som virker i ulike typer kriser og i situasjoner som varer over år. For om det er en ting krigen har lært oss er det så er at ondskap kan stanses, men ikke enkelt fordrives. Derfor må vi ett år etter angrepet fortsette vår støtte til Ukraina, slik som vi gjør gjennom støttepakken på 75 milliarder. Samtidig må vi fortsette å lære og vi må fortsette styrkingen av vårt Forsvar. For Russlands angrep har lært oss den gamle leksen: Vi må ikke sove!

Christian Chramer,
- medlem av Forsvarskommisjonen som legger frem sin innstilling 3. mai 2023