Jeg er 32 (straks 33) år. Jeg er en sånn person som er "redd" for å gå på rød mann i lyskryss i byen, i tilfelle jeg skal få bot for det, jeg kjører etter fartsgrense og værforhold for ikke å være til bry for andre, eller være uvøren slik at jeg kan komme til å skade noen. Generelt så lever jeg så godt jeg kan etter de regler som er. Med andre ord: jeg gjør vel i grunnen svært lite som kan karakteriseres som i strid med norske lover og regler.

I flere år har jeg nå vært med på dugnad. En dugnad hvor livene skal settes på vent fordi vi hanskes med en pandemi. Et liv hvor alt sosialt renskes ned til et absolutt minimum, kohorter, antallsbegrensninger og tiltak har vært dagligdags for alle å forholde seg til. Påbud, anbefalinger og nye regler dukker opp i tide og utider, og jeg – jeg har gjort mitt for å bidra positivt til denne dugnaden, også der jeg har syntes at det har virker unødvendig og urettferdig at jeg og mine skal måtte snu livene på hodet for å bidra med noe vi ikke nødvendigvis aller er like enige i – for ting vi er uenige i, de finnes også i denne pandemien. Vi har like fullt gjort vår del, så godt vi kan.

Jeg tok for eksempel to doser av en vaksine jeg personlig ikke hadde lyst til å ta. Hvorfor tok jeg den da? Jo, både fordi det ble forventet av omverdenen, men også fordi jeg tenkte i mitt stille sinn at «jo, da kan jo det at jeg legger mine behov til sides her, kanskje bidra positivt for noen andre.» Og ikke minst det faktum at konserter og sosiale arrangementer var sårt tiltrengt og hang som en gulrot langt der framme for alle vaksinerte. Som sagt, så gjort.

Like etter at andre dose var satt, opplevde jeg intens hodepine i dager, uker og mnd. Noen dager så ille at jeg ikke greide å holde øynene åpne for det stakk langt bak i hodet på meg. Mange tårer og mye fortvilelse kom i kjølvannet av denne vaksinen. Mange vil argumentere for at det kan være mange årsaker til nettopp denne hodepinen, men jeg velger likevel å stole såpass mye på meg selv at jeg kan si at den om ikke annet kom veldig beleilig med hensyn til når vaksinen ble satt. Greit nok. (Hodepinen har for øvrig roet seg DRASTISK i takt med at vaksinen nærmer seg «slutten» og at en tredje dose må tas for å opprettholde grønt pass.)

Jeg har hatt på meg munnbind på butikk, i hente- og leveringssituasjoner i barnehage, på legekontor, på buss og gudene vet hvor det munnbindet ikke har vært i bruk. Har det vært behagelig? Nei. De aller fleste av oss vil vel kunne stille seg bak akkurat det. Jeg har dog i det siste droppet dette munnbindet og heller valgt å overholde én meter (eller aller helst mer) avstand til andre. Og det har gått veldig fint. Jeg drar ikke på butikker i rushtiden og jeg oppholder meg ikke der hvor det er så mye mennesker at dette ikke lar seg gjøre.

I dag ble jeg kastet ut av et av byens kjøpesentre. Jeg hadde vært innom der en time tidligere og helt fint overholdt meteren og vel så det, fått handlet noe på apotek og gått litt rundt å titta. Ingen kommenterte det manglende munnbindet, og jeg var påpasselig med ikke å komme for nærme noen. Da jeg skulle gå innom igjen for å få litt varme i en frossen kropp, ble jeg møtt av en vekter som i hånda hadde ei eske med munnbind. «Her, du må ha munnbind på for å være her inne.» Litt paff, men svarferdig svarte jeg «Jeg har ingen problemer med å overholde meteren, og akter å gjøre nettopp det og i følge FHI’s anbefalinger og regelverk rundt bruk av munnbind, er det kun dersom meteren ikke kan holdes, at jeg er pålagt å bruke det.» Ifølge vekteren på kjøpesenteret i sentrum av Tromsø, stemte dette ikke overens med beskjeden han hadde fått fra senterkonteret sitt, og jeg ble bedt om enten å føye meg etter regelverket, eller forlate senteret. Jeg gikk derfra. Sint. Skuffet og med flere spørsmål enn svar.

Så da er spørsmålet – Hva har denne pandemien egentlig ført til? Jo den har ført til at folk er redde for folk. Unger er redde for å bli forkjøla, voksne er redde for å bli syke. Gamle mennesker har sittet isolert i flere år og forvitret. For det er det som skjer, når oldemor på sykehjemmet ikke får besøk og den stimuli som besøket gir.

Barn har blitt ekskluderte fra aktiviteter fordi mamma eller pappa er for sene til å melde de på når antallsbegrensningen sier «20 stk». Studenter har sittet alene på en liten hybel og prøvd å henge med på teams for å få seg utdanning, alene i ensomhet. Folk har ikke kunnet være med familie i høytider, begravelser eller andre anledninger for noen sitter i karantene. Bedrifter har gått konkurs, mennesker sitter igjen i «ruinene» av økonomien sin og ser med frykt for hva framtiden bringer.

Vi har sluttet å klemme og vi studerer hverandre med lupe for å se om noen bærer med seg smitte eller ei. Skulle du mot formodning være så uheldig å hoste eller nyse, ja da kan du være sikker på at du blir skult på. Går du uten munnbind risikerer du at folk slår knute på seg selv for å gå omveier rundt deg. Mennesker i rusbehandling har blitt sendt hjem, for klinikken skal ha x antall rom i beredskap i tilfelle smitte. Flere av dem har dødd. Køene for å få hjelp innafor psykisk helsevern blir lengre og lengre, og også der dør mange i køa.

Hvilken erfaring ønsker vi at morgendagens helter skal sitte igjen med etter denne pandemien. At mennesker er farlige og de som ikke gjør akkurat som de selv, de er det helt innafor å utestenge eller opptre nedsettende imot? Eller skal vi prøve å vende om på trenden som vokser i samfunnet, heller prøve å være et inkluderende samfunn hvor begreper som nestekjærlighet, gjensidig respekt og empati kan få ta plass i førersetet, slik at ungen våre vokser opp til å ikke bare se det tragiske i denne verden og i menneskene de møter på sin vei.

Jeg er ikke redd for noen verdens ting som har med covid å gjøre, men jeg er livredd for konsekvensene av alt covid har medført, og da tenker jeg ikke på ettervirkningene av å ha hatt covid.