Dermed får ikke opinionen vite hva russerne driver med like nord for oss og like sør for oss. Og dermed kan departementet kjøre videre med F-35, Poseidon, luftvern og kanskje stridsvogner, fordi det er her de bygger sine imperier.

Men trusselbildet, slik det egentlig er, rimer foruroligende dårlig med departementets preferanser og planlegging. Hva er det så departementet burde ha informert om, i de siste månedene?

Alexandra Land

I vår gjennomførte russerne Øvelse Umka-21 ved øygruppen Franz Josef Land. Forsvarsdepartementet behaget ikke å informere om at tre russiske atomubåter brøt opp gjennom isen innenfor et lite område. Eller om at Mig-31 jagere fløy fra flybasen Nagurskoye på Alexandra Land, en øy lengst vest i øygruppen, til Nordpolen og retur, med fylling av drivstoff fra tankfly i luften. Dette er mye lenger enn fra Nagurskoye til nærmeste nabo, Svalbard med Longyearbyen og den meget viktige flyplassen der. Store spesialstyrker deltok i øvelsen på Alexandra Land, og kystmobile sjømåls missilbatterier og sterkt luftvern.

Umka-21 demonstrerte evne til å operere fra Alexandra Land mot Svalbard, og til det som tok mest internasjonal interesse: Russerne ser farvannene fra egen nordkyst og til Nordpolen, med enorme ressurser i havet og på havbunnen, som sine. Disse ressursene skal redde Russlands vanskelige økonomi.

Mye av det russerne foretar seg fra vår grense og østover til Beringstredet er rettet nordover og ikke vestover. Men samtidig ser de selvsagt et behov for å sikre seg vest- og sørvestover. Svalbard ligger midt i siktelinjen. Rullebanen på Nagurskoye er på hele 3500 meter og basens kapasitet er stor. Nagurskoye er så langt vest russerne i praksis kan komme, såpass langt nord i havet. Retning nord har de en annen flystasjon nord for fastlandet, Rogachevo på Novaja Zemlja, der det var stor aktivitet i januar i år.

Hvorfor informerte ikke departementet om Umka-21? En av de tre ubåtene som brøt opp gjennom isen på øvelsen var det svære beistet Podmoskovje. Dette er en helt spesiell ubåt for spionasje og spesialoperasjoner som det vil føre for langt å gå nærmere inn på her. Vi kan imidlertid med inntil sikkerhet grensende sannsynlighet si at Podmoskovje har operert på kysten av Nord-Norge. Så hvorfor ingen informasjon?

Østersjøen

I internasjonal debatt er ikke problemet bare at Russland ønsker å etablere triangelet Kola-Beringstredet-Nordpolen som sitt innhav. Ambisjonen er at Svartehavet i størst mulig grad skal bli russisk innhav, og Østersjøen. Svensker og finner tenker klarere enn oss og planlegger bedre. Sverige bygger nå ut et sterkt forsvar på vestkysten, med vekt på forsvar av Göteborg som er Nordens viktigste havn. Her er svenskene avhengige av å ta inn forsyninger i krise, og amerikanske sjøveis forsterkninger. Russerne øver i Nordsjøen og Skagerrak på å sperre innseilingen for kortere eller lengre tid. Det sterke svenske forsvaret av vestkysten vil slutte brått ved Hvaler-øyene. Her, og i punkter på Sørlandet, vil russerne kunne sette seg fast for å støtte en avsperring. Vi opptrer anelsesløst.

Og som tidligere forsvarssjef general Sverre Diesen har sagt; det er norsk institusjonell motstand som hindrer utviklingen av en substansiell svensk-norsk og nordisk forsvarsevne.

Svartehavet og Norge

Vi registrerte den plutselige russiske styrkeoppbyggingen ved grensen til Ukraina i mars-april. Men norsk opinion fikk eksempelvis ikke vite at det brått sto to tusen fallskjermjegere fra 98. Garde Luftlandedivisjon, i doble rekker med rundt femti mann i hver, på flybasen Taganrog ved Azovhavets nordøstkyst. Kort etter hoppet divisjonen ut på den andre siden av Azovhavet, symboltungt over øvingsfeltet Opuk på Krims Svartehavskyst. Over førti store Il-76 transportfly opererte i flere vendinger og slapp blant annet mer enn seksti panservogner i fallskjerm. Med i styrkeoppbyggingen var også 76. Garde Luftlandedivisjon. Divisjonene kunne like gjerne ha deployert lynraskt til flybasene ved Murmansk eller litt lenger sør eller til Nagurskoye på Alexandra Land, og operert mot norske mål derfra. Eller fra alle disse stedene samtidig, i koordinerte operasjoner mot Longyearbyen og punkter i Finnmark og Troms, kanskje støttet av sjøveis landgangsoperasjoner og for fastlandets del av helikopterbårne styrker.

Selv om Norge ikke kan ha permanente militære installasjoner på Svalbard, betyr vår suverenitet at vi er forpliktet til i rimelig grad å kunne nekte andre å utnytte øygruppen i krigsøyemed. I Nato-sammenheng må vi kunne engasjere en angriper i tilstrekkelig grad til å utløse Artikkel 5 om alliert hjelp. Dette krever stor og moderne mobilitet, blant annet moderne taktiske helikoptre med rekkevidde til å fly fra fastlandet til Svalbard og med meget sterk elektronisk egenbeskyttelse. Videre stridsbåter og andre lette og hurtige marinefartøyer, noen av dem ubemannede, flere ubåter og sterk, mobil, utholdende og fleksibel kapasitet med presisjonsvåpen for kort, middels og lengre rekkevidde, innenfor en fremtidsrettet digital stridsledelse som også må disponere et stort antall avanserte droner. Det er bare slike kapasiteter som kan sette oss i stand til å slå raskt nok tilbake, mot trusler fra Svalbard i nord til Hvaler-øyene i sør. F-35 og Poseidons svære kostnader, ikke minst i drift i mange år fremover, vil forpurre dette hvis vi turer frem som nå.

Longyearbyen med flyplass er omtrent så langt nord og Hvaler-øyene nesten så langt sør som våre sikkerhetsutfordringer rekker. Men det mangler mye på at virkelighetsoppfatningen vår rekker så langt. Russerne følger nøye med på hvordan vi tenker og ler av oss. Neste forsvarsminister må bli en kraft som kan sette imperiebyggere på plass. Høyres forsvarsministre, Ine Eriksen Søreide og Frank Bakke-Jensen, skal ha takk for fremmøtet.