Det du nå skal lese kommer til å inneholde både arbeidsfilosofi og hjemmekontorfilosofi. Og i ekte, nordnorsk ånd, slipper man ikke unna å snakke om været.

I Deadline har mange av oss sittet på hjemmekontor siden påbudet kom før jul. Det er ingen hemmelighet at hjemmekontor har både fordeler og ulemper, kanskje spesielt når det skal foregå midt i svarteste mørketida.

Kollegaene mine er jo egentlig bare noen tastetrykk unna. Og med ett kontor på hver vår side av Vestfjorden hadde vi gode systemer for å kommunisere digitalt allerede før pandemien. Hunden Melis har også vært min nærmeste fysiske kollega gjennom mørketida i to år på rad, noe mitt ekstroverte hode setter stor pris på – selv om Melis stort sett mener at løsningen på de fleste problemstillingene mine er å løpe og hente en skitten sokk.

«Husk å ta flere pauser, og gå ut og få dere frisk luft innimellom,» var oppfordringa da vi pakka ned skjermer og kontorstoler. De siste ukene har vi derimot blitt tildelt en salig blanding av slåregn, holkeføre, stormer og snøfokk. Det frister lite med frisk luft når du må velge hvilket øye du skal ofre for haglstormen, mens hundepels og klær marineres i saltlake.

På værmeldinga i forrige uke åpnet det seg plutselig et vindu. Ei smal og noe rusten glugge, kanskje, men midt mellom rasende stormer og blinkende farevarsler åpenbarte det seg hele 240 minutter med solgløtt en fredags formiddag (gjett om jeg sjekka både ti og tolv ganger at jeg faktisk hadde valgt riktig land, by og landsdel. Med innlevelse.) Og så heldige var vi at vi fikk ta et lengre avbrekk, Melis og jeg, for å ture ut i fjellet og se at verden også kan være vinteridyll og solglimt.

Jeg vet at jeg er privilegert som har muligheten til å jobbe på den måten, og rent personlig gir det en boost til både min mentale og fysiske helse. Men hva får egentlig arbeidsgiveren min igjen for at jeg vasser rundt i knehøy puddersnø i Bodøfjellene på leting etter sola?

Vi jobber i en bransje med høye krav til kreativitet og nytenkende løsninger, og det krever at vi tenker like kreativt og nytenkende for hvordan vi løser oppgavene våre. Det betyr ikke at vi må kjøre fri flyt og slippe opp all struktur på dagene, legge vekk skjermen, eller flytte kontoret ut i marka på heltid. Men inspirasjon og motivasjon kommer ofte fra uventede steder. Min nåværende fysisk-til-stede-kollega på fire bein mener jo for eksempel at løsninger kan komme fra skitne sokker.

Et konsept vi praktiserer mye i Deadline er «frihet under ansvar». Det var ingen som faktisk ytret ordene “frihet under ansvar” før nylig, det har bare vært en slags innprenta del av DNA’et i arbeidsforholdet. Det skaper en god balanse mellom fleksibilitet og forutsigbarhet for alle, og det gir rom for å utforske nye måter å tenke på. Og det er frihet under ansvar som gjør at jeg kan hente både nye ideer, motivasjon og inspirasjon ut av tre timer med solgløtt.

Pandemien har allerede lært oss mye om hvordan vi kan være fleksible i måten vi jobber på, og i systemene og rutinene vi har i bedriften vår. Derfor har Deadline også, i tillegg til to hovedkontorer i Bodø og Vesterålen, faste ansatte som sitter på hjemmekontor i både Harstad og Hamarøy. Vi har lært at vi kan signere de rette medarbeidere helt uavhengig av hvor de bor. Og hvem vet? Kanskje sitter neste Deadliner i Tromsø?

Frihet under ansvar er ikke noe som kommer av seg selv. Det krever høy tillit mellom leder og ansatt, og vi må kunne måle at metodene våre er effektive og positive for alle parter. Det overordnede målet er alltid et best mulig resultat for kunder og samarbeidspartnere.

Selv med livlig fantasi, kan du ikke beskrive verden om du ikke får oppleve den. Det kan være sammenlignbart med å være arbeidstaker i en kreativ bedrift - man skal inn i mange situasjoner hvor det forventes evne til å tenke utenfor boksen, og da må man få bevege seg utenfor den. Og med det kommer en refleksjon til de som leder kreative, eller nordnorske bedrifter for den del: Hvordan møter vi de som vi stiller disse kravene til? Vet vi at de tør å foreslå utradisjonelle løsninger eller tiltak, og kan de drøftes sammen? Det betyr ikke at alle forslag eller forespørsler må godkjennes eller innfris, men det er en sunn og åpen dialog å ha.

Vi veit kor vi bor – og det vil jeg oppfordre til å bruke både i verdiene våre og i metodene våre. Hilsen værsjuk, men optimistisk, hjemmekontorværende nordlending.