Gå til sidens hovedinnhold

Hva er godt nytt for kystsamfunnene? En annerledes fortelling.

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Førsteamanuensis Erlend Bullvåg ved Nord Universitet har kastet seg inn i valgkampen med et partsinnlegg for havfiskeflåten og angrep på stortingsrepresentant Cecilie Myrseth som har signalisert vilje til refordeling av fiskekvoter. Innlegget får meg til å tenke på Per Gynt utsagnet «Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest.»

Bullvåg legger et rent bedriftsøkonomiske perspektiv til grunn i sin analyse av ressursforvaltningen i fiskeriene uten å kommentere havressurslovens samfunnsmessige formål og fellesskapets eiendomsrett til ressursen. Men her er han i godt selskap. Hovedkritikken av regjeringens siste kvotemelding dreide seg også i stor grad om at den lot de bedriftsøkomiske hensyn til stadig færre rederier overskygge de samfunnsøkonomiske hensynene til arbeidsplasser og bosetting. I behandlingen av Riksrevisjonens rapport i Stortinget ble dette spesielt bemerket i komitebehandlingen.

Bullvåg trekker frem den «nye» kvotegruppen Stor-Kyst som eksempel på fremtiden. Fremveksten av denne fartøygruppen bestående av fartøy på opptil 55 meter lengste lengde, er et resultat av reguleringsendringer som har gitt enkeltrederier tillatelse til å kjøpe opp inntil 6 kvoter av både torske- og sildefisk fra andre kystfiskefartøy og slå dem sammen på ett fartøy. Allerede i 2018 var hele 20 prosent av kvotefaktorene øremerket i kystfiske etter torsk flyttet opp til disse fartøyene på 28-55 meter. I 2020 viste tallene at hele 60 prosent av kvotefaktorene på fartøy over 21 meter er hentet fra fartøy under 21 meter, hvorav 40 prosent mellom 15 og 21 meter og 20 prosent fra fartøy under 15 meter.

Denne konsentrasjon av kvoterettigheter har naturlig nok bidratt til at mange mindre lokalsamfunn har mistet sine fiskerettigheter i strid med havressurslovens intensjon og påpekt av Riksrevisjonen. Dette har også resultert i mange kontraheringer av både nye stortrålere og stor-kyst fartøy med en kapasitet til å ta vare på de store kvotene. Samtidig er mange lokale fiskemottak blitt taperne i konkurransen om råstoffet fordi denne flåtegruppen er mye mer mobil og mindre knyttet til sine lokale kjøpere som de kan tilby større enkeltfangster av en kvalitet og på tidspunkter som er i utakt med industriens råstoffbehov.Dette harbidratt til en økende eksport av uforedlet fersk fisk til utlanlands foredlingsindustri. At det landes mye fisk betyr således ikke at det skjer noen verdiskaping av betydning på landingsstedet som Bullvåg later til å tro.

Det er heller ikke korrekt at forholdet mellom fartøygrupper og regioner har vært stabilt gjennom struktureringsprosessen. En stor del av veksten i havfiskeflåten går sørover. Store deler av trålerflåten - også den som har leveringsplikt til landindustrien i nord, fryser fisken ombord for direkte frossen eksport til utenlandsk foredlingsindustri. Eierskapet og administrasjonen av denne flåten er også flyttet sørover til nordvestlandet. Det er snart bare fartøynummeret og fryselagre av uforedlet skipningsklart råstoff som er igjen i nord. Dette forsterker inntrykket av Nord-Norge som en fiskerikoloni. Det er heller ikke korrekt at kystfiskerne har fått bedre vilkår gjennom rekrutteringstiltak. De kvotene som er tilført til rekrutterings formål er omfordelt fra de øvrige i kystfiskerne.

De mest kapitalsterke rederne har således fått rett til å kjøpe og selge kvoterettigheter de opprinnelig fikk tildelt gratis av fellesskapet med gratis påfyll av kvoter hvert år. Det betyr ikke at de største fartøyene gir best verdiskaping tilbake til samfunnet av våre begrensede fiskeressurser. Mange studier viser faktisk at den samfunnsøkonomiske verdiskapingen per kilo fisk er størst blandt de minste fartøyene som fanger fisken nærmt kysten så lenge de klarer å rekruttere fiskere og mottak. Det er derfor samfunnsøkonomisk fornuftig å utnytte denne flåtens verdiskapingspotensiale lengst mulig.

Sett ut fra et større perspektiv gir samfunnet i realiteten grunnrenteverdien av fisken til rederiene i et bytte med et samfunnsansvar for å sikre arbeid og inntekt i kystsamfunnene i hht. Havressurslovens formål. Problemet her er ikke at det skjer en normal strukturering av flåten i takt med markeds-og fangstkrav, men at fordelingsprosessen er overlatt til de kapitalsterke og markeder utenfor reell politisk styring av fordeling. Med økende fiskepriser og en rekordlavt rentenivå har denne politikken vært bedriftsøkonomisk lønnsom for de gjenværende rederiene. Den gjennomsnittlige arbeidsgodtgjørelsen per årsverk for fiskere på stor-kyst og trål var i 2019 på over 1 mill kroner og i ringnotflåten 2 millioner. Avkastningen på investert totalkapital ligger mellom 8 og 12 prosent. Dette er langt over den gjennomsnittlige godgjørelsene både arbeid og kapital i kystfisket forøvrig og landindustrien ellers.

I andre næringer og virksomhet som mottar støtte av staten for realisering av samfunnsmål, legges det ofte til grunn inntektsmålsettinger. Dette hadde vi tidligere i de årlige fiskeriavtalene og fortsatt gjelder dette i jordbruket. Men i dagens fiskerier hvor kvotefordeling i realiteten er en fordeling av grunnrenteverdier, fører myndighetene en politikk som kun ser ut til å ha som mål at de gjeværende skal tjene mest mulig med minst mulig krav til gjenytelse. Med det nåværende inntektsnivået i fangstleddet, bør det være rom for en viss omfordeling av kvoter og dermed grunnrenteverdier til flere fiskere og fiskeforedlingsindustribedrifter i flere kommuner for å oppnå fiskerilovgivningens distriktspolitiske formål. Hvis dette formål gis opp, vil alternativet være å ilegge fiskeflåten en ren grunnrenteskatt til fordeling på kysten for de kvotene som tildeles.

Dagens kvoteordning som bidrar til konsentrasjon av gratis særrettigheter på rederier og kommuner, kan ikke være politisk bærekraftig. Cecile Myrseth skal derfor ha all ære for å bidra til justering av Arbeiderpartiets tradisjonelle kurs som de siste 20 årene har bidratt til en uheldig økonomisk konsentrasjon av vårt svømmende gull. I samarbeid med de øvrige rødgrønne partiene kan dette bli et vendepunkt som kan gi godt nytt for arbeid og inntektsmuligheter på kysten.

Kommentarer til denne saken