Gå til sidens hovedinnhold

Hva er galt med stabilitet i kvotefordelingen mellom ulike grupper i fiskeflåten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi registrerer at mens de aller fleste i fiskeflåten oppfordrer politikerne til å holde på kvotestabiliteten mellom de ulike fangstgruppene, slik vi har hatt det fra begynnelsen av 2000-tallet, er det politikere og andre utenom næringen som vil ta kvoteandeler fra de «store» og gi til de aller «minste». Dette gjelder stortingspolitikere fra SV og Rødt som bl.a. har dette i partiprogrammet sitt, men også politikere som kommer fra parti der stabilitet er gjennomgangstonen. Det gjelder dessverre også enkelte i vårt parti Senterpartiet.

Hvorfor ta fra grupper kvoter?

Vi lurer på hva de begrunner dette med. Det kan iallfall ikke være mer stabile leveranser til fiskeindustrien som er en del av argumentasjonen. Større andel kvote til den minste flåten betyr selvsagt at man rykker tilbake til start, forsterker sesongtoppene, og dermed utraderer den lille filetindustrien som man har igjen. Kanskje målet er å ytterligere øke andelen fisk som foredles i EU? Eller er det inntektsfordelingen i fiskeflåten? Etter det vi forstår går det faktisk godt i hele fiskeflåten nå, og de fleste tjener gode penger også i kystflåten. Når det skal flyttes på kvoter, må noen få mindre. Har eksempelvis Cecile Myrseth i AP tenkt hva fiskerne, mange medlemmer av LO – forbundet Norsk Sjømannsforbund, tenker om inntektstap og kanskje tap av arbeidsplassen sin som følge av dette? Er det klarert? Er det greit? Senterpartiet har programfestet at fordelingen mellom gruppene i all hovedsak skal ligge fast.

Stor kyst

Det finnes miljø som helt bevisst feilinformerer politikerne. Finnmarksmodellen med inndeling av kystflåten i 4 grupper er viktig for det mangfoldet som Senterpartiet ønsker å støtte opp om. Den største gruppen gikk for fartøy mellom 21 og 28 meter. Det var imidlertid gode begrunnelser for å endre 28 meters grensen. Dette knyttet seg til ivaretakelse av godt betalte biprodukter, kombinasjonsfartøy som også fisker pelagisk (sild, makrell etc.) samt sikkerhet og drivstofforbruk. Myndighetene ønsket å unngå paragraf- båter som ble unormalt brede og dype. Derfor ble 28- meters grensen erstattet med krav om maksimalt 500 kubikks lasterom. Det er juks med statistikk når noen lager sin egen inndeling og fortsatt holder på 28 meters grensen og definerer alle over (men under 500 kubikk) som en del av den havgående flåten. De forsøker å «bevise» at «de store har tatt andeler fra de små». Det er jo akkurat det samme kvotegrunnlaget og de samme rederiene selv om de har erstattet fartøyet med et som er lenger, men fortsatt under 500 kubikk. Senterpartiet vil bevare Finnmarksmodellen og ikke endre på inndelingen av kystfiskeflåten. Denne endringen som næringa har lojalt fulgt opp med fornyelse av flåten som med mål om bedre lønnsomhet og sikkerhet er en viktig grunn til misforståelsen om at den mindre flåten har tapt kvoteandeler.

For få eiere, nedgang i sysselsetting?

Det er sagt det er for få eiere av flåten. Det kan alltid være en diskusjon. Vi er for et spredt eierskap også i denne næringen. Men, man bør ha en referanse når man drøfter slike ting. Sammenlignet med våre naboland har vi stor spredning i eierskapet av fiskeflåten. Så gjelder det å beholde ordninger som opprettholder akkurat dette. Vi mener vi skal holde igjen her framover av flere grunner. Ikke minst så lenge økonomien er god. Er det nedgang i sysselsettingen? Fakta er at i perioden fra 2005, da Stoltenberg 1 regjeringen gikk på, til i dag er nedgangen i sysselsetting i fiskeflåten marginal sammenlignet med andre næringer i privat sektor. I 2005 var det vel 12.000 fiskere (hovedyrke). Nedgangen flatet under Stoltenberg II og lå på cirka 9500 ved inngangen til Solberg-perioden. Siden har tallet vært helt stabilt. Vi synes dette er ting som vi må ta innover oss i denne debatten.

Det store bildet

Det store bildet er at ulike regjeringer siden begynnelsen av 2000-tallet har forfektet stabilitet og konsensus. Vi kan ikke drømme oss tilbake til en tid med overkapasitet i flåteleddet og støtteordninger. Næringen har gjort en kjempejobb. Stabilitet i kvotefordelingen har vært den viktigste premissen for at folk i næringen har turt å satse og utvikle næringen til å være selvbærende.

Vi vil jobbe for videre stabilitet mellom flåtegruppene også når strukturkvotene skal refordeles etter at tidsperioden har gått ut. Det har vært og er mange usikre faktorer i fiskeriene. Det går både på totalkvoteutviklingen, avtaler med andre land og handelspolitiske forhold. Brexit har gitt oss en ny leksjon om dette som vi enda ikke er ferdige med. Den mye omtalte kvotemeldingen rørte også indirekte med dette, men den ble i stor grad skutt ned av både opposisjon og posisjon på Stortinget. Vi tror at det er nok nå med store utredninger. La oss lande dette og reparere på det vi har som kanskje ikke er så verst. 8 år med utvalg og utredninger holder både for stat og næringen.

Miljøkravene kommer til fiskeflåten også. Da er ikke blind avgiftspolitikk som tapper ned inntektene til nye forbedringer i flåten veien å gå. Vi tror på løsninger som involverer praktikerne i flåten og leverandørindustrien framfor de store prosjektene. Slikt samarbeid har faktisk skapt mer enn folk tenker til daglig. Et CO2-fond lignende NOX-fondet tror vi er veien å gå om denne avgiften skal ha en mening. Senterpartiet har i sitt program vist at vi er opptatt av fiskeflåten i forhold til kompensasjon, slik at avgiften ikke bare blir en ren utgift.

Program for fiskeindustrien

Denne debatten skyggelegger i tillegg det som er langt mer alvorlig, nemlig hvilke løsninger som må på plass for å øke andelen som bearbeides her hjemme. Her har som kjent utviklingen gått motsatt vei, siden en stadig større andel råstoff eksporteres ut ubearbeidet. Vi savner en diskusjon som tar for seg hele verdikjeden, der vilkårene til fiskeindustrien og kravet om «mer bearbeiding av fisken» blir mer enn fyndord uten innhold. Man gjør i alle fall ikke børa lettere til denne industrien med å omfordele kvoter til fartøy som bare kan fiske deler av året, fordi fisken har vandret bort fra kysten. Her er det et omfattende arbeid som må gjøres, bl.a. med å støtte opp under den voldsomme teknologiutviklingen som foregår, der robotisering og automasjon kan gjøre oss langt mer konkurransedyktig, der fortrinnet med fersk fisk av høy kvalitet spredt utover året kan og må utnyttes langt bedre enn i dag. Til å omstille trenger vi folk med relevant utdanning og lyst til å bosette seg der industribedriftene faktisk ligger. Her kan næring og det offentlige gjøre en mer systematisk jobb med å få opp et program som støtter omstillingen, både med hensyn til fagutdanning og tilrettelegging for bosetting.

Det er gjennom samarbeid mellom næring og det offentlige med stabile rammevilkår vi har skapt en selvbærende næring langs storparten av den lange norskekysten, med i det vesentlige lokalt eierskap. Det er dette som etter vår mening gir de beste ringvirkningene langt utover leveranse av fangstene, bearbeiding og eksport.

Kommentarer til denne saken