Gå til sidens hovedinnhold

Hva er det med norsk næringsliv som ikke vil tjene penger på verdens mest åpenbare business-mulighet?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bosetting langs kysten er avhengig av stabile, lønnsomme arbeidsplasser. Fiskeressursene i havet er en viktig nøkkel, forvaltning og foredling skal gi oss nødvendige muligheter. Offentlige virkemidler og rammer, sammen med privat næringsvirksomhet. Havbruk er som kjent lønnsomt hinsides alle marginers våte drøm, vi opplever en bonanza for eierne. Ringvirkningene for samfunnet lokalt og regionalt er ikke svimlende, nevnte marginer tatt i betraktning. Sammen med uløste forurensings- og sykdomsrisiko, er ikke bildet udelt positivt for oppdrett i sjø. Fiskeflåten som fangster villfisk er også blitt lønnsom, med gode marginer - spesielt for eiere med sentralisert eierskap. Som ofte ikke tilhører landsdelen.

Fiskeindustri på land mangler

Men fiskeindustrien, hvordan står det til der? Den er langs kysten mange steder, men ikke med det omfang samfunnet kunne håpet på, hensyntatt råstoffmengder i havet. Svært mye råstoff går lite bearbeidet rett på trailere ut av landsdelen og landet. Hvorfor er det slik? Markedet skal jo virke slik at der det er fortjenestemargin, der oppstår næring. Det er som en tyngdelov. Men det er noe rart her i denne sektoren; vi har kortreist tilgang til verdens beste fiskeråstoff, vi har infrastrukturmuligheter på land til å kunne bearbeide fisken til produkter med langt høyere verdi enn rund vare, og selge dem på et umettelig verdensmarked. Kvalitetsstemplet med råstoff fra reint og kaldt hav, i arktiske omgivelser. Kan det ligge bedre til rette? Og så er vi ikke der! Sett langt nok utenfra må jo dette paradokset fremstå som et nesten ikke til å tro. Hva er det med norsk næringsliv som ikke vil tjene penger på verdens mest åpenbare business-mulighet, liksom.

Profittens veier

I min forståelse av dette, ligger erkjennelsen av at det samme næringsliv, velger minste motstands vei for å tjene penger, oppnå fortjenestemargin. Når den raskeste og sikreste fortjenestemarginen er å selge fisken ubearbeid, så velges denne. Selv om landproduksjon også ville/kunne gitt fortjeneste, det hadde tatt lenger tid, det har kanskje større risiko, og det krever større ressursbruk. Derfor brukes snarveien. Er det så enkelt?

Plikter til spott og spe

I så fall kan samfunnet (les Storting og regjering) lage rammevilkår for fangstleddet som nærmest betinger fangsten til landproduksjon, laget plikter for den som fanger råstoffet. Og tilrettelagt for industri med gode rammebetingelser, nærmest servert klart for et klondyke i et stadig fornyende råstoffhav. Slik at råstoffet skal gi noe igjen til samfunnet som bor midt i dette havet av rikdom, bokstavelig talt. Og noe av dette har vi da også. Fiskeriene er jo belemret med et tydelig pliktsystem for ilandføring og foredling på land. Men det fungerer likevel ikke, pliktene hører vi om, men de blir kun en rundingsbøye i profittens leting etter korteste vei. Ut av landsdelen, på trailer, rund og fin.

Oppskrift fra Sjømat Norge

Hvorfor er det slik? Jeg har ikke mer forstand her enn å stille enkle spørsmål. Men jeg er veldig interessert i lærdom, og spesielt forklart folkelig. Sjømat Norge v/ blant andre Geir Ove Ystmark hadde et leserinnlegg i Nordnorsk debatt 6. mars, som beskriver noen tiltak fra deres ståsted, for å skape lønnsomme fiskeindustriarbeidsplasser. Både industriens oppgaver og myndigheters tilrettelegging beskrives. Hva slags rammevilkår som kreves for at industrien skal etablere seg og skape økt bosetting, leder gjerne til å finne hva som kreves av en regjering for å få dette viktige arbeidsoppdrag på skinner. Artikkelen er ikke veldig konkret på tiltak, men noen begrep brukes som nærmest livbøyer kastet ut fra et skip uten havn.

Ap på lag med kysten

Det leder meg til prosessen i Arbeiderpartiet for tiden. Der vi skal sluttføre et nytt partiprogram på Landsmøtet i april. Blir det rødgrønt flertall på stortinget til høsten, og fiskeriminister fra mitt parti, vil nettopp programmets fokus på mer bearbeiding langs kysten, være førende. Vi i nord forventer gjennomslag og flertall for blant annet slike tiltak:

  • En fiskeflåte som i større grad tar hensyn til behovet for stabil råstofftilgang i industrien
  • Sesongutjevning med regulering av kvoteavsetninger for mer helårig leveranse
  • Øke kvotene for kystfiskeflåten
  • Forsterke trålernes plikter mhp levering, bearbeiding og landaktivitet
  • Et marint verdiskapingsprogram i samarbeid med næringer og organisasjoner
  • Et industriprogram for sirkulærøkonomi for optimalt ressursforbruk

Folk må bestemme ny kurs i valget

Dette er bare starten. Den store oppgaven med å skape ny vår langs kysten blir en lang prosess. Med involvering av alle som berøres, alle skal med for å finne den rette kurs. Så for meg blir det åpenbart hvilket columbiegg som må klekkes for at den rike kysten vår skal kunne benytte dette matfatet til sysselsetting og bosetting. Vi må få regjeringsskifte til høsten. Høyre i førersetet har hatt muligheten i mange år nå. Arbeiderpartiet vil ha noe mer enn rike redere, vi vil ha ‘lys i husan’, altså bosetting av folk med et arbeid som benytter råstoffet vårt. En ny politisk kurs kan ta grep for og med industri og forskningsmiljø, og sikre at råstoff kommer til land for bearbeiding. Vi vil gi insentiver til industrien som gir distriktene optimisme, det er vår arbeidsordre i regjering.

Kommentarer til denne saken