Noen få år etter at jeg flyttet til denne byen, skrev Morten Strøksnes en kommentar i Avisa Nordland der han beskyldte Bodø for å være en korrupt by. Det ble et voldsomt oppstyr, og det er ikke så rart. Det som forundret meg var at en så stor del av oppstyret handlet om såre følelser.

En rekke mennesker, opptil flere av dem pressefolk, engasjerte seg personlig i den påfølgende debatten, og mange hadde store problemer med å skjule raseriet. Og det var ikke først og fremst argumentene som skapte fyr i leiren. Det var det frekke, det svikeraktige, det krenkende i å antyde at ikke alt var på stell.

Bodø er en kjøpmannsstad. Kjøpmenn må passe på den gode stemningen for å få butikken til å gå rundt, og kanskje er det derfor lagfølelsen er noe man skal være varsom med å utfordre her. Kritikk og kritiske spørsmål oppleves umiddelbart som truende, og det kommer til syne flere steder.

I forrige uke arrangerte Lytring en debatt om prosjektet Ny by, ny flyplass under tittelen «Har Bodø gapt for høyt?». Det gjorde vi fordi vi opplever at den kritiske samtalen rundt storsatsingen har hatt dårlige kår, og at skepsis og motstand latterliggjøres og bagatelliseres.

Debatten var knapt nok avsegstyrt før kommentator i AN, Hans Trygve Holm, publiserte en tekst der han gikk løs på debattlederen. Det burde være oppsiktsvekkende at pressefolk tyr til slike grep, men reaksjonen overfor Lytring er heller symptomatisk. Noen dager før skrev AN en leder om ny by-prosjektet, og brukte flere linjer på å latterliggjøre den kritikken Nordlys har brakt på banen. Ikke ett ord om argumentene, men nesten et helt avsnitt om «sure kommentatorer lenger nord». Den samme ordlyden har sentrale politikere fra byen også brukt.

Den lurvete holdningen til kritisk refleksjon dukker i de hele tatt opp hver gang debatten handler om Bodø, og den kan like gjerne ramme redaksjonen i Avisa Nordland selv.

Se bare hvordan diskusjonen om Glimt og boikott av VM i Qatar utarter akkurat nå. Debattredaktør og kommentator, Børre Arntzen, skriver en tekst der han tilkjennegir en mening om saken. Det er det kommentatorer er ansatt for å gjøre. Men Arntzens tekst får ledende stemmer i byen til å reagere. Det hadde selvsagt vært helt greit om de bare nøyde seg med å angripe argumentasjonen. Men disse skribentene har et annet mål. De vil at sjefredaktøren skal komme på banen og «rydde i egen garderobe».

Det går ikke an å tolke dette som noe annet enn direkte oppfordring om offentlig irettesettelse for upassende holdninger.

Enda verre blir det noen dager senere. Da taster selveste direktøren i Avisa Nordland, Bjarne Holgersen, på Facebook. Han insisterer på at Arntzen skal gå ut å presisere at «oppkoket» ikke gjenspeiler avisas holdning.

At en direktør i et mediehus blander seg inn i redaksjonelle valg er fullstendig uhørt, og han gjør det åpenbart uten selv å forstå hva han holder på med.

Og manglende forståelse er nettopp det sentrale stikkordet. Denne byen mangler vesentlig kunnskap om kjerneverdiene i et demokrati: Uenighet. Meningsbrytning. Debatt. Og tydeligvis også pressefrihet.

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har advart Bodø mot å bli et klansamfunn. Det er en betimelig advarsel. Før Bodø bygger en ny by, bør vi sammen bygge en kritisk offentlighet. Lytring bistår gjerne.