Historieprofessor (emeritus) Hallvard Tjelmeland (7/3) velger en akademisk tilnærming, men ender opp med å gjenta påstander og resonnementer som han har fremsatt tidligere. De svikter både empirisk og logisk.

Svein Lund fra Guoavdageiadnu/Kautokeino presenterer en serie grove misforståelser både når det gjelder situasjonen i Ukraina og når det gjelder Russlands mål. Her er det ingen spor av kunnskap om verken Ukraina, Russland eller krigen som pågår. Lunds innlegg kan derimot tjene som eksempel på hvordan russisk propaganda, hva enten det er tilsiktet eller ikke, viderebefordres til norsk offentlighet. Og dette skjer altså nå, etter Russlands aggresjon, etter at selv de blinde burde ha blitt seende.

Tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad bidrar med viktige refleksjoner, men heller ikke han synes å ha forstått hva slags krav det er Russland faktisk har fremmet og hva landet vil oppnå i Ukraina. Derfor bommer også Hammerstad i sine tanker om hvordan man angivelig kan nå frem til en ordning som både Ukraina og Russland kan leve med.

Lund først. Jeg kunne tatt for meg, og pellet fra hverandre som en løk, hvert eneste avsnitt, men nøyer meg med biter fra tre av dem. Lund: «Ukraina er eit svært splitta land», med bl.a. «djupe sår etter 2. verdskrigen, der omtrent halve befolkningen sto på kvar side.» Videre skriver han om «fascistiske krefter» etc. Hvor i granskauen har Lund slikt fra? Troverdige kilder har han ikke, for det er løgn, og ingen løgn har en troverdig kilde.

I neste avsnitt sier Lund, med NRK som kilde, at Russlands krav er begrenset til at «Ukraina skulle forplikte seg til nøytralitet gjennom ei endring av grunnlova, og at det godtok Krim som russisk territorium.» Heller ikke dette har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Det samme gjelder hans påstander, i det påfølgende avsnittet, om russiske krav som ikke er «heilt urimelige». Lund har ingen forestilling om hva de russiske, som er blitt gjentatt med bare kosmetiske variasjoner siden før invasjonen startet, faktisk er.

De russiske kravene koker ned til noe helt enkelt – Ukrainas fullstendige underkastelse under Russland. Ja, NRKs dekning har til tider vært mer enn mangelfull, så Lunds forvirring er sånn sett forståelig. Men er tilfeldig informasjon fra media tilstrekkelig grunnlag for å ytre seg offentlig om alvorlige spørsmål? Lund skriver om «avvæpning av dei nazistiske bandene og eit oppgjør med nasjonalistiske brotsverk i historia.» Slikt ville vanligvis vært bare trist, men nå er det skammelig: Lund vet ingenting om verken dagens Ukraina eller Ukrainas historie. Jeg er usikker på om et seriøst medium bør gi plass til slik rendyrket desinformasjon som i Lunds innlegg.

Tjelmeland er innledningsvis opptatt av betydningen av fortsatt akademikerkontakt. Jeg sympatiserer med hans standpunkt, men spørsmålet er likevel mer komplekst enn han gir inntrykk av. Det finnes ingen åpenbart enkle løsninger. Han har også med rette blitt opprørt over at noen skal ha oppfordret til mobbing av russiske barn i Norge. Om dette er riktig, er det en ufattelig og uopprettelig skam for dem som har ytret noe slikt og for de fora der det måtte være formidlet – men det tror jeg de aller, aller fleste er enige om. Men gærningene finnes der ute, som kjent.

Mer substansielt: Tjelmelands fastholder det han hevdet også før invasjonen (28/1), nemlig at feilen (men ikke ansvaret – om dette er han nå tydelig) ligger hos Vesten, som «ikkje tok omsyn til det russiske leiarar oppfatte som vitale tryggingsinteressar.» For å gi sitt argument tyngde, viser han til en rekke akademiske og politiske autoriteter som skal ha ment det samme. Men hva er det for en begrunnelse – det som teller er vel argumentets egen tyngde, ikke hvem som fremsetter det? Han kunne lagt Thorbjørn Jagland til på listen – men da ville det blitt klart for mange at politisk erfaring eller internasjonal statusjobb ikke garanterer treffsikkerhet i vurderingen av Putins Russland.

Jeg har tidligere etterlyst en begrunnelse for Tjelmelands fortolkning av Putins linje overfor Ukraina, og jeg gjør det igjen. Hva bygger han på når han velger å tro Putin på hans ord – at den russiske aggresjonen har sin bakgrunn i at Russlands «vitale tryggingsinteressar» var truet? Ja, for Putin har gjentatt dette til det kjedsommelige, men betyr det at det er sant?

Flere enn undertegnede påpekte helt fra starten av krisen hvorfor påstanden om at Putins trusler og handlinger overfor Ukraina har sin bakgrunn i frykt for Nato, ikke er troverdig: Siden den russiske styrkeoppbyggingen mot Ukraina begynte våren 2021, har det nemlig vært fullstendig klart hva som ville bli sluttresultatet hva Nato og Vesten angår: Nato ville ikke gi etter for de russiske kravene, Nato ville styrke sitt militære nærvær i Øst-Europa, Nato-landene ville øke sine forsvarsbevilgninger – og Nato ville ha funnet den samlende misjonen alliansen har manglet siden 1991. Dette ble særlig tydelig i desember, da den russiske militære oppbyggingen ble koblet sammen med ultimative, og fullstendig uantakelige, krav. Vi var mange som sa hvordan Nato kom til å reagere – og det skjedde som vi sa.

Sagt på en annen måte: Putins retorikk og handlinger var nødt til å føre til det stikk motsatte av det som ifølge Putin, og Tjelmeland, var hans faktiske mål – og dette må Putin ha forstått. At jeg sier dette nå, er altså ikke etterpåklokskap: Dette har jeg og andre sagt hele tiden. Det er elementær vitenskapelig praksis å kaste over bord en teori som falsifiseres av virkeligheten. Teorien om at Russlands invasjon av Ukraina har sin bakgrunn i russiske «tryggingsinteressar», er for lengst falsifisert – først på analytisk grunnlag, og deretter av Russlands aggresjon.

Tilsvarende holder Tjelmeland fast ved at «Minsk-2-avtalen kunne vera ei ordning som tilgodesåg både russiske og ukrainske tryggingsinteressar». Denne påstanden må basere seg på en rekke svært problematiske forutsetninger om hva en «implementering» av Minsk-2 faktisk ville innebære – men det må jeg la ligge. Men – om det faktisk var slik at denne krigen dreier seg om statusen til områdene i Øst-Ukraina der det er en russisktalende majoritet – hvorfor nøyde ikke da Russland seg ganske enkelt med å sikre seg kontroll over disse områdene? Hvorfor ødelegge Mariupol, Kharkiv, Kyiv om hele krigen dreier seg om noen områder i Øst som Russland dels har hatt under militær kontroll siden 2014, dels etter alt å dømme kunne blitt inntatt etter noen timers eller dagers kamp? Hvorfor nå også angripe Lviv helt vest i Ukraina?

Tjelmelands forståelse av konflikten, hva enten han mener det dreier seg om «tryggingsinteressar» eller om Donbass, gir altså ingen mening når den holdes opp mot realitetene. Slik var det allerede før angrepet fant sted. Men i det minste nå burde bildet være klart – det holder å lytte til hva Putin og hans talspersoner faktisk sier, for å få med seg hva som er Russlands mål: Ukrainas fullstendige underkastelse.

Og dessuten – Tjelmeland trekker nå inn både spørsmålet om Donbass og hensynet til russiske sikkerhetsinteresser som forklaring på Russlands handlinger. Men i så fall – hvilket av disse to hensynene er det Tjelmeland mener var den egentlige bakgrunnen for aggresjonen? De to angivelige hensynene har jo ikke det aller minste med hverandre å gjøre. I enhver analyse er det grunn til å være på vakt når for mange gjensidig uavhengige faktorer trekkes frem for å forklare et fenomen – det tyder på at prosessen ikke går fra empiri til konklusjon, men at empirien hentes inn for å begrunne en konklusjon som er fastsatt på forhånd. Slik opererer advokaten som fører en sak for en klient, men dette er ikke veien å gå for å analysere samfunnsmessige prosesser. Fenomenet kalles «confirmation bias».

Da er det mer hold i innlegget til Oddmund Hammerstad, og han tar opp den kanskje mest alvorlige av alle problemstillinger: Atomvåpentrusselens dynamikk. Hammerstads argumentasjon om dette er ikke helt lett å følge, men kjernepunktet synes å være at vi ikke har noen garanti for at ikke Putin i desperasjon vil bruke atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen, enten mot mål i Ukraina eller mot et Nato-land. Han har rett i dette.

Det er klart hvordan Nato og USA må opptre for å redusere risikoen for at noe slikt skal skje: For det første må særlig USA gjøre det klart, utover enhver mulig tvil, at russisk bruk av slike våpen ville bli møtt av en umiddelbar og ødeleggende militær respons. At denne responsen ville måtte være med atomvåpen, er derimot ikke gitt. For det andre må Vesten aldri gi Putin grunn til å tro at han, gjennom å hinte om bruk av atomvåpen, kan skremme Vesten til ettergivenhet. I det øyeblikk man i Kreml opplever at atomtrusselen virker, er ikke bare Vesten satt sjakkmatt i Ukraina, men faren for atomkrig har rykket nærmere: For det som til syvende og sist og forhåpentligvis vil avholde Putin fra å bruke atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen, selv i en desperat situasjon, er trusselen om en ødeleggende gjengjeldelse.

Historien gir et visst grunnlag for å tro at selv empatiløse og desperate diktatorer rygger tilbake for å utløse en slik ødeleggende dynamikk: Under første verdenskrig ble gassvåpenet først oppfunnet og så umiddelbart tatt i bruk. Gassvåpenet hadde ikke avgjørende militær effekt, men det hadde grusomme konsekvenser for dem som ble rammet. Under andre verdenskrig satt de krigførende maktene med enorme lager av stridsgasser – og det av typer som ville være langt mer ødeleggende i bruk enn de «primitive» variantene som ble brukt under første verdenskrig. De ble ikke tatt i bruk. Hvorfor? Jo, fordi alle parter innså at en førstebruk av stridsgass ville bli gjengjeldt, også mot sivile mål. Det var en terrorbalanse som virket.

Men også Hammerstad har dannet seg sin egen oppfatning om hva som ville være en akseptabel løsning for Putin og angivelig også for Ukraina. De to (siste) avsnittene i Hammerstads innlegg som dreier seg om dette, mangler begrunnelse. At krigen mot Ukraina for Putin dreier seg om å sikre et «ettermæle» og et «narrativ for russiske historiebøker», kan verken leses ut av russisk retorikk eller russiske handlinger. Putin har gjort det klart at krigen mot Ukraina dreier seg om langt mer jordnære forhold.

Like misvisende er Hammerstads fortolkning av president Zelenskys retorikk og opptreden. Zelensky er selvsagt klar over at Nato ikke vil intervenere militært i konflikten, og han vet hvorfor – lite tyder på at Zelensky er en dum mann. Når han likevel trygler Nato om å iverksette en flyforbudssone – en form for hjelp han vet at han ikke kan få – er årsaken åpenbar: Slik presser han USA og Nato, og vestlig opinion, til å gi andre former for militær støtte til Ukraina.

Det samme gjelder ukrainske antydninger nylig om at man kan diskutere f.eks. fremtiden til Donbass og til og med revurdere spørsmålet om ukrainsk Nato-medlemskap: Dette gjør Zelensky i full visshet om at det ikke er dette konflikten dreier seg om og heller aldri har dreid seg om. Det er snakk om et diplomatisk spill som er like lett å gjennomskue som det er forutsigbart: Aggressoren Russland vil tilby «forhandlinger» der de fortsetter å gjenta krav som de vet at en legitim ukrainsk regjering ikke kan godta. Slik kan de «skylde» på Ukraina når krigen fortsetter.

Ukraina vil fortsetteå fremme «kompromissforslag» som de vet er Russland revnende likegyldige – slik befester landet sin (rettferdige) posisjon om offeret i konflikten. Hammerstad mener det finnes en «gulrot» man kan tilby Putin. Dessverre – han tar feil, noen slik gulrot har ingen funnet. Det måtte da være med mindre gulroten ganske enkelt er Ukraina, landets territorium og alle landets innbyggere.