Jeg har de siste årene hatt en del vikariat i Nord-Norge. Gjennom mitt arbeid har jeg møtt mange mennesker i glede og sorg. Flere har mistet livsgnisten. Det kan skyldes mange ting, bla økt sentralisering med fylkes-sammenslåing. Og korona og smitte har preget oss alle. Mange opplever avmakt. Det er langt til makten. De ønsker å bli sett og verdsatt som borgere. Vi får håpe det endrer seg med en ny regjering! Men hva binder oss sammen i vår nordligste landsdel som på mange måter har blitt flerkulturell. En pakistaner i Tromsø som snakker norsk, går i lusekofte, feirer norsk jul og kanskje til og med går i kirken julaften, blir ikke regnet som ordentlig norsk. Vi eldre snakker fremdeles om dem og vi. Dette er en debatt vi ikke blir ferdig med. Skal vi leve sammen her i nord, må vi tenke at vi alle hører sammen i fellesskapet!

Men noe må ligge i bunnen, binde oss sammen? Det er ikke religionen. Korset er importert fra Rom. Og hva Vår Herre angår, så er Han vel heller ikke norsk?

Men likevel må det være et eller annet som binder oss sammen. Jeg håper virkelig ikke at det er sutringen. Det må da være noe annet? Kanskje har for store forventninger til livet. God økonomi, topp helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Men selv ikke en ny regjering kan oppfylle våre drømmer! Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til lokalavisen Nordlys, TV 2 eller VG,

De gamle idealene våre forfedre levde etter er i ferd med å rakne, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra manges virkelighet i 2012.

Men jeg tror det fremdeles er mye ressurser til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den norske folkesjelen. . Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne.

I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet! Og det er det som kanskje er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer.

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre, kanskje mer enn før med en ny regjering?

Men velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til de gamle dyder. Vi har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Og døden. Men markedsføringen av det gode liv har og vil fortsatt skape urealistiske forventninger om hva livet vil bringe.