Gå til sidens hovedinnhold

Hva bestemmer hvilke språk folk lærer?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De siste tiårene har mange samisk-/finskættede norskspråklige barn og unge fått opplæring i finsk/kvensk og samisk i skoler og barnehager. Likevel er det i flere tradisjonelle, flerspråklige miljøer veldig få tospråklige og trespråklige personer i forhold til det man hadde for noen generasjoner siden. En lettvint, og i visse kretser den eneste og mest korrekte forklaring på dette er at «den brutale fornorskningspolitikken fortsetter.»

Jeg er ikke så sikker på om denne årsaksforklaringa vil komme velberget ut etter en grundig, kritisk og kunnskapsbasert analyse. Mange som vokste opp før andre verdenskrig lærte både samisk, finsk og norsk. I de årene fantes det ikke barnehager, og det ble ikke undervist ett eneste minutt i samisk eller finsk/kvensk i skolen. I den formelt hardeste fornorskningsperioden ble mange likevel taleføre på både to og tre språk, sjøl blant dem som verken kunne lese eller skrive. Det er derfor grunn til å stille spørsmålet:

Hva bestemmer hvilke språk folk lærer?

Kulturell holdning, tilhørighet, etnisk identitet og skolen spiller nok en viss rolle. Likevel har konkrete behov og påvirkning fra praktisk hverdagsliv sannsynligvis mye større betydning. Før andre verdenskrig var folk mindre mobile enn i dag. De levde stort sett av lokale ressurser, og det gjorde dem stasjonære i et liv der mesteparten av det som påvirket dem hadde sin forankring i lokalmiljøet. I flere kulturelle blandingsmiljøer fant de venner og ektefeller med et annet oppvekstspråk enn de sjøl hadde, og her hørte de flere forskjellige språk.

I slike miljøer oppfattet mange det som både naturlig og selvfølgelig at noen kunne tre språk, andre to, og atter andre bare ett. Det var også ganske tilfeldig hvilket oppvekstspråk barn fikk. Skolen ble her av enkelte oppfattet som en institusjon hvor man skulle lære norsk (og kristendom), men også som et hinder for barns muligheter til å hjelpe foreldrene med praktiske arbeidsoppgaver. Den gang spilte fysiske krefter og arbeidsvillighet større rolle enn formell kompetanse i arbeidslivet. Kravet om dokumentert utdanning var ikke så viktig som i dag.

Jeg har prøvd å sette meg inn tospråklighetens mekanismer og deltatt på utallige kurs og seminarer for å få mer lærdom om det. Jeg har hørt på mange dyktige forskere, men føler ikke å ha fått full forståelse gjennom det.

En gang snakket jeg imidlertid med en vanlig mann i førkrigsgenerasjonen som var talefør både på norsk, finsk og samisk. Jeg spurte han hva det kom av at mange i hans generasjon mer eller mindre kunne både to og tre språk.

"Det er ikke så vanskelig å forstå", sa han. «Under min oppvekst snakket vi finsk hjemme. I naboens hus snakket de samisk, og når vi lekte med barna i det huset, lærte vi også samisk. I et annet nabohus var språket norsk, og i kontakt med ungene der lærte vi norsk, som vi også lærte mer av på skolen. Mange giftet seg også med personer som ikke kunne ektefellens talespråk. Da måtte barna selvfølgelig lære det språket også.» Det hører med til historien at norsk var denne mannens hovedspråk i voksenlivet.

Tenker jeg på språket min foreldregenerasjon brukte, er det nærliggende å konstatere store forandringer etter 2. verdenskrig. Mange i foreldregenerasjonen min i de første etterkrigsårene var mer eller mindre tospråklige (eller trespråklige). Her var norsk ett av språkene, og det språket som hadde størst bruksflate og bruksverdi.

Mange ble så trygge både i oppvekstspråket og i norsk at de ikke reflekterte over hvilket språk de kunne best. Flere av dem valgte norsk som dagligspråk når de stiftet familie, fordi det hadde størst nytteverdi i storsamfunnet der mulighetene for utdanning og spennende yrker kom med nyskapningene og de strukturelle forandringene i etterkrigsårene.

I mitt sammensatte språkmiljø var foreldregenerasjonen (jeg er født i 1941) de første som kunne velge språket de brukte hjemme. Deres foreldre kunne ikke det. Mange av dem var mer eller mindre enspråklig finsk- eller samisktalende med ytterst spede kunnskaper i norsk. Med de enorme strukturrasjonaliseringene etter krigen, kom også nødvendigheten av kunnskaper i norsk mer i forgrunnen.

Behov er den beste lærer. Det er også min personlige erfaring. Om jeg ikke hadde hatt enspråklige samiske slektninger jeg ønsket bedre kontakt med, hadde jeg nok vært uten de begrensede taleferdighetene i samisk jeg tross alt har. Jeg har dessuten bodd ei tid i miljøer der flere var tospråklige, men der samisk likevel dominerte i dagliglivet fordi mange bare kunne det. I mitt flerspråklige oppvekstmiljø, dominerte norsk på tilsvarende måte. Mange kunne ikke annet enn norsk.

Jeg hadde en enspråklig finsk farfar, som døde 14 år før jeg ble født. Jeg har i mi levetid bare hatt sporadisk kontakt med enspråklige finske slektninger. Interessen for min finske bakgrunn er av den grunn naturligvis ikke den samme som for den samiske. Jeg kan ørlite grann finsk, men jeg skulle gjerne ha kunnet mer.

Samene og kvenene i Norge har lenge følt seg som norske borgere, og de har hatt praktiske behov for å lære norsk. Men de som verken behersker samisk eller finsk, har aldri hatt like store behov for å lære minoritetsspråkene.

I dag har mange lyst til å lære språket til tidligere slektsgenerasjoner. Det skyldes ikke praktiske, men kulturelle og psykologiske behov. Jeg hørte for noen år siden om en kvinne som gjennomførte et kurs i samisk. Da hun var kommet så langt at hun følte tida moden for å praktisere kunnskapene, dro hun til en eldre kvinne som kunne svært lite norsk. Hennes mor skulle også dit, men startet en halvtime senere. Da den unge kvinnen kom dit hun skulle, ville hun fortelle at mora også var i anmarsj. – Eatni bahta, sa hun. Det betyr mors rumpe, og ligner litt på eadni boahtá som betyr mor kommer.

Det er lett å skjønne hvordan dette gikk, og kvinnen har senere vært svært tilbakeholden med å prøve seg på samisk. De samisktalende må derfor lære seg å godta at folk snubler i forsøket på å bruke deres morsmål. Uten det vil språket aldri få en bredere bruksflate.

Hovedgrunnen til at mange samer kan norsk så bra som de gjør i våre områder, skyldes i liten grad en brutal fornorskningspolitikk, men at tidligere samisk- og finsktalende generasjoner som en dyd av nødvendighet fikk mot til å avsløre sine manglende kunnskaper i riksspråket, uten å bry seg nevneverdig om at andre (også samer som kunne norsk) latterliggjorde dem.

Flere mennesker i mitt oppvekstmiljø har jeg positive minner om. Noen hadde samisk som oppvekstspråk, andre finsk. Men de utfoldet seg likevel uhemmet og fritt også på norsk, sjøl om norskspråklige purister hos enkelte ville kunne markere lyder, ordbruk og setningsbygning med mye rødt.

Også tidligere ordfører i Nesseby, Per Nilsen Balk, presenterte sine meninger sterkt og uttrykksfullt på riksspråket uten å bry seg så mye om norske språknormer. Slike mennesker lot seg ikke kue. Det var sterke, og de hadde mot. Uten det motet ville de ikke ha klart å lære norsk eller å utvikle ferdighetene i språket. Da ville de heller ikke ha kunnet trekke praktiske veksler på kunnskaper i riksspråket og langt fra kunnet delta i styre og stell. De ville heller ikke ha kunnet arbeide for samiske rettigheter. Dette gjøres jo i stor grad med et velpolert norsk (eller engelsk) som hjelpemiddel.

Uten store følelser og effekter uttrykte en mann fra kysten i Troms jeg snakket med for en del år siden:

“Både eg og kona starta me samisk. Men det bei så mykje norsk etter kvart i alt eg foretok meg, at eg bei no beir i norsk så i samisk. Det same med kona mi, så då vi gifta oss vart de lettast å bruk norsk heime.”

Vet ikke hvor representativ han var for samiske slekter som har skiftet språk, men jeg antar at han ikke var et enestående tilfelle.

Hans ledige dialektnorsk tydet på at norsken kom inn i miljøene han vanket i, ikke gjennom skolegang, tvang, spanskrør, forbud og direktiver.

Det sier seg sjøl at med noen hundre ganger flere norsktalende enn samisktalende har samisk språk lenge vært under hardt press. Det er også riktig å rette kritikk mot myndighetene for ikke å ha hatt godt nok blikk for de problemer dette kunne skape.

Likevel er det helt bak mål helt å se bort fra miljømessige, sosialpsykologiske, demografiske, sosiologiske og samfunnsstrukturelle forhold ved vurderinger av språkutviklingen. For noen er dette at samisk- og kvenskættede har fått norsk som hovedspråk utelukkende(!) et resultat av en rasistisk, styrt og villet politikk. Dette er neppe hele sannheten, sjøl om man i enkelte miljøer anser det som viktig at denne forklaringen framheves , og at den skal være enerådende.

Gjør man ikke en urett mot kommende generasjoner ved å pode dem inn med at foreldre, besteforeldre og oldeforeldre hadde et grusomt liv prisgitt en brutal overmakt? Gir vi ikke da de unge steiner for brød, som kan gi grobunn for utvikling av et dyptfølt, farlig hat?

Kanskje det ville være mer fornuftig å snakke om mekanismene som styrer folks adferd der mennesker fra ulike kulturelle, sosiale og språklige miljøer møtes. Det ville slipe kantene i dagens skjematiske minoritetsdebatt der rettroende og kjettere plasseres i trange båser med så høye vegger at de ikke ser hverandre.

Kommentarer til denne saken