La oss være ærlige: de siste to årene har vi hatt noen smått absurde koronaregler som vi har fulgt selv om logikken ved dem har så å si vært fraværende. Vi husker vel alle den noe merkelige kategoriseringen av kirkebenker som ikke-fastmonterte seter.

2021 krones i så måte med en egen liten absurditet. Men nå spørs det om kontoen for absurditeter ikke er brukt opp snart? For meg personlig ble den skrapa da ansatte på sykehjem fikk lov til å velge bort koronavaksinen, og fortsatte å jobbe med gamle og syke folk.

De nye karantenereglene for lærerne og barnehagelærere vekker alt fra fortvilelse til latter i yrkesgruppen. Det er ikke rart. Fra 1. januar er det slik at hvis en lærer eller barnehagelærer er nærkontakten til et barn på jobb som er koronasmittet, skal vedkommende kun gå i fritidskarantene.

Det vil si at læreren må dra på jobb. Men hen skal være i karantene utenom arbeidstid. Vedkommende kan ikke følge ungene sine til fritidsaktiviteter, kan ikke levere i barnehagen, trene på treningssenter, kjøpe kaffe på kafeen.

Eller gjøre noen av de andre tingene som beviselig fører til betydelig mindre smittetrykk enn om vedkommende underviser i et fullt klasserom.

Kanskje må man være en skarpere kniv enn meg for å skjønne logikken i dette. Smittevern kan det ikke handle om.

Vi har visst i lang tid nå at del av smittespredningen skjer i klasserommene blant uvaksinerte barn. Det har resultert i få, om noen, tilfeller av alvorlig sykdom blant ungene. Det virker heller ikke som om det har vært overveldende antall med lærere som har blitt innlagt på intensivavdelingene i Norge med Covid-19.

Ungene blir i all hovedsak ikke alvorlig syke av Covid-19. Fullvaksinerte mennesker blir i all hovedsak ikke alvorlig syke av Covid-19.

Omikron er en wild card fortsatt, men det har også før omikron vært en kjensgjerning at smitten brenner seg gjennom skoleklassene som ild i tørt gress. Det er også en kjensgjerning at lærere ikke bruker smittevernutstyr i arbeidstiden.

Hvis målet med tiltaket er å holde smitten i befolkningen nede, så gir altså en fritidskarantene liten mening.

Hvis formålet med tiltakene er å holde skolene og barnehagene åpne så er jo fullt fritak fra karantene for fullvaksinerte lærere, den mest logiske løsninga.

Eller?

Alle fagforeninger og interesseorganisasjoner er i harnisk og ber myndighetene å tenke seg om angående implementering av denne halvløsninga. Flere spår at lærere risikerer å tilbringe mye av våren i fritidskarantene, samtidig som de skal stille på jobb.

Enkelte går så langt i å kalle de nye bestemmelsene for husarrest. Det er lett å være enig i det.

Kunnskapsdepartementet har rykket ut og bagatelliserer bekymringene. Tonje Brenna formaner. Det påpekes at lærerne allerede fra midten av januar vil ha fått boosterdosen og vil da bli fritatt for karantene i det store og hele.

Da kan vise seg å være en sannhet med noen geografiske modifikasjoner. Vaksinasjonen var skjevfordelt ganske lenge her i landet.

Det kan spille en rolle for hvor lenge lærerne i Nord-Norge må bite tennene sammen i fritidskarantenen.

Når vi i tillegg legger til at vi ikke kommer til å ha nok tester for omfattende hjemmetesting før slutten av januar, i følge Helsedirektoratet, så er det ikke uten grunn at timeplanen til kunnskapsministeren tas med en klype skepsis.

Folk holder ut i verdens mest konforme land. Vi følger regler, selv om de endrer seg annenhver uke. Vi anser tiltakene som viktige. Men det er en skjør balansegang.

Det er oppsiktsvekkende hvor bra det egentlig har gått, i Norge. Mens det i Belgia står tusenvis på torgene og demonstrerer mot nedstengning av kulturlivet, tar vi det fortsatt piano her. Det ordner seg.

Men det er noe som rører seg også her. Og det handler om mer enn en sytete lærerstand.

Foreldre holder ikke de smitta barna sine i isolasjon i hjemmet. Flere melder om at de heller risikerer at hele husstanden får korona, sånn at man blir ferdig med det.

Restaurant- og utelivsbransjen har begynt å murre. De snakker om å saksøke staten for tapt inntekt på grunn av stadige skjenkestopp og uforutsigbarhet. Folk er i mye større grad åpenlyst forbanna på skjevfordelinga av byrder for næringslivet. Mens detaljhandelen blomstrer, har reiselivet nesten blødd ut.

Byrden er skjevfordelt mellom de fullvaksinerte og de uvaksinerte også.

Alle er forbanna på dårlig sykehuskapasitet.

Det er umulig å holde en hel befolkning i skjerpet beredskapsmodus i to år. Det er vanskelig å lede folk i slike tider. Vi mister motivasjonen. Vi blir utmattet av stress og smitteangst. Og da ender vi i verste fall med å kollektivt gi blaffen.

Verdens helseorganisasjon fører også opp pandemiutmattelse som en av de største utfordringene for videre smittehåndtering.

Folk slutter å bry seg om tiltakene hvis begrunnelsene ikke er logiske, rettferdige eller akutt nødvendige.

Og gidder ikke folk bry seg, så er det lite formanende kunnskapsministre kan gjøre med saken.

Det er tydelig for alle at vi må leve med dette viruset en god stund til. Visse inngripende tiltak må vi leve med. Men det blir stadig vanskeligere å argumentere for at enkelte yrkesgrupper, næringslivsaktører, bransjer og fullvaksinerte mennesker skal bære størstedelen av byrden.

Igjen er omikron en ukjent variabel her, men det er trolig ikke den siste varianten av viruset vi må forholde oss til. Vi må rustes til maraton.

Jeg har lest mengder spekulasjoner fra diverse fagfolk i inn og utland om når vi kan se enden på inngripende tiltak i pandemien. Det meste koker ned til to valg: Når Verdens helseorganisasjon sier at smitteoverføringen ikke er global lengre. Altså, når mange nok har blitt immune, via vaksiner eller smitte.

Eller når folk blir lei, ignorerer tiltakene og velger å leve med smitten på godt og på vondt.

Det sistnevnte er sannelig en mørk utsikt.